Ut på tur, aldri sur

«Eg ælllsker litteratur!» sier NRKTOs nye bokguru så skamløst begeistret at en eldre kyniker rødmer litt på den unge mannens vegne.

Det å si at man elsker, hvem man elsker, hva man elsker - høyt ut i det offentlige rom - er som å henge Tarzan-trusene sine på klessnora i gårdsplassen som vender ut mot E18. Du skal vite hva du gjør.

  • Men det går an å flagge alternative følelser. Livslede, for eksempel, er et tryggere kostyme enn den nakne kjærligheten. Du kan si du er så matlei, der du står i givakt foran en ny norsk bokhøst klar til å suuuge inn opplevelsene, at du egentlig helst vil reise bort. Flykte fra cellulosemassene som snart skal velte over deg. Eller enda smartere: Du kan lage deg en frekk liten liste av favorittbøker som handler om gleden ved selve flukten. Reiseskildringer!
  • All litteratur kan, med litt kreativ velvilje, defineres som reiseskildringer. Mosebøkene handler om tidenes fottur, Draumkvedet beskriver en bad trip. Disse utelates fra min liste bare fordi de ikke ble til i vårt århundre. Derimot har Norge aldri vært mitt nærmeste ferieland, derfor er lista uten geografiske begrensninger.

De flyktigste:

1) Joseph Conrad: «Mørkets hjerte» 1902

En tur - ikke akkurat pakketur - opp Kongofloden på jakt etter urkolonialisten Kurtz. Litt skyting underveis.

2) John Reed: «Ti dager som rystet verden» 1919

En tur til Oktoberrevolusjonen. Artig stopp underveis i jobbetidas Oslo med fyndig beskrivelse av forløperne til norske nyrikinger.

3) Nordahl Grieg: «Kinesiske dage» 1927

En tur til det førmaoistiske Kina med hyppige gin & tonics ved verdens lengste bardisk i koloniherreklubben i Shanghai.

4) George Orwell: «Hyllest til Catalonia» 1938

En tur med de internasjonale brigadene til den spanske borgerkrigen. En mulig forklaring på hvorfor Orwell seinere kom til å forakte kommunister og sympatisere med anarkister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

5) Jack Kerouac: «On the Road» 1957

En tur - sentimental journey med datostempel - på sida av de amerikanske middelklassenormene. Krysser grensen til galskapen.

6) Axel Jensen: «Ikaros» 1957

En tur til Saharas blå folk, tuaregene. Ender med kræsjlanding og brente vinger. Men Jensen er en spenstig guide.

7) V.S. Naipaul: «Blant de troende» 1981

En tur blant islamister. Kanskje ikke Naipauls beste reise, men valgt fordi han har tatt turen om igjen i årets «Beyond Belief».

8) Bruce Chatwin: «Drømmespor» 1987

En tur blant folket som laget stier i Australia før alle Crocodile Dundee-ene kom brekende ut i bushen.

9) Claudio Magris: «Donau» 1988

En elvetur igjen. Indikasjon på at befolkningen på denne elvebredden ikke nødvendigvis er mer siviliserte enn folk langs Kongo-floden.

10) Robert D. Kaplan: «Verdens ender» 1996

En tur som er sammenliknet med det å kjøre limousine gjennom et hav av tiggere. Verre enn andejakt!