Ut på eventyr

Med tv-serien «Game of Thrones» og bokserien den er basert på har vi fått en fantasysaga for vår tid.

For en betydelig leserskare der ute markerer morgendagen slutten på en neglebitende ventetid. Da kommer «Dance with Dragons», femte bok i fantasyforfatter George R. R. Martins romanserie «A Song of Fire and Ice», etter seks års ventetid. «A Song of Fire and Ice» har oppdatert sin sjanger og gjort den mer moderne og relevant.

Det har naturligvis blåst forventningsballongen ytterligere opp at legioner av nye lesere er blitt trukket til Martins verk gjennom HBOs «Game of Thrones», en tv-serie basert på bøkene, som denne våren har fått seernes blod til å bruse og kritikerne til å nikke anerkjennende.

I likhet med John R. R. Tolkiens definerende «Ringenes Herre» foregår Martins historier i en førironisk kvasimiddelaldersk verden med hester og sverd, og begynner under opptakten til en omfattende krig. Der slutter enhver likhet. Det finnes lite heroisme i Martins kollapsende kongerike Westeros. Det finnes knapt riktige valg. Uselviske gjerninger er i beste fall naive og i verste fall livsfarlige.

I sin rosende anmeldelse av «Dance with Dragons» i Time skriver kritiker Lev Grossman at Martin har skrevet det store fantasyepos for vår tid. Han utdyper:

- Det er et epos for en mer profan, mer blasert, mer ambivalent tidsalder enn den Tolkien levde i. Tolkien var en veteran fra slaget ved Somme, og «Ringenes Herre» ble delvis skrevet under 2. verdenskrig. Tolkien skrev på en tid da det virkelig syntes som om en krig for sivilisasjonens fremtid var i gang. Nå er vi ikke engang sikre på hva en sivilisasjon er.

Alt dette passet HBO utmerket. Den anerkjente tv-kanalen har tidligere, med tv-seriene «Deadwood» og «Rome», revitalisert slitne sjangre. Publikums forestilling om det ville vesten og det gamle Rom ble forrået og forrykket. Nå fikk de mulighet til å gjøre det samme med fantasysjangeren. I «A Song of Fire and Ice» fant de nettopp det brutale, tydelig voksne universet de var ute etter. Og de viker ingenlunde tilbake fra sex eller vold. Det har blitt smilt av tendensen til såkalt «sexposition» i «Game of Thrones», der hovedpersonene gjerne redegjør for viktig bakgrunnsstoff mens de har sex, gjerne bakfra, som de gjerne har betalt for.

«Game of Thrones» har blitt sammenlignet med en annen hyllet HBO-serie, «The Wire». Men «Game of Thrones» er en underholdningsserie som ikke når den samme psykologiske og eksistensielle rekkevidde, og det sier sitt om fantasysjangerens i utgangspunktet lave status når bare dét at hovedpersonene ikke er gjennomført gode eller uforbederlig onde fremstilles som grunn til anerkjennelse.

Men det har vært mer forstemmende å se anerkjente kritikere, i Slate og New York Times, avfeie serien, som er laget med omhu og intelligens, gjennom å latterliggjøre selve sjangeren.

For dette er godt håndverk. Martin, og manusforfatterne som forvalter fortellingene hans, har en nær uovertruffen evne til å skape og styre et komplekst kart der det som skjer i det ene hjørnet av verden kan sende en politisk flodbølge over til det andre. Historien er som en symfoni der et utall handlingstråder og forbindelser veves i hverandre, drevet av en stor nysgjerrighet for hvordan ytre press, konjunkturer og kriger, tvinger enkeltmennesker til å tenke og handle. Slik er Martin beslektet med Julian Fellowes, manusforfatteren bak kostymedramene «Gosford Park» og «Downton Abbey», som heller enn psykologisk dybde dyrker en stofflig spenning der friksjonen mellom enkeltpersonenes ønsker og en kravstor og omskiftelig virkelighet er det viktigste.

Som Fellowes er Martin en pragmatiker og noe av en kyniker. Det er visst dem vi lytter mest til om dagen.

Følg Dagbladet Meninger på Facebook