MYTER: Svenskene er mer byråkratiske, mer autoritetstro, hevdes det. Mer som tyskere, egentlig - og vi stoler fortsatt ikke på tyskerne. Svenskene er ordning och reda. Vi er millom bakkar og berg, skriver vår nye helgekommentator Marte Michelet om mytene om nordmenn og svensker. Illustrasjon: Flu Hartberg
MYTER: Svenskene er mer byråkratiske, mer autoritetstro, hevdes det. Mer som tyskere, egentlig - og vi stoler fortsatt ikke på tyskerne. Svenskene er ordning och reda. Vi er millom bakkar og berg, skriver vår nye helgekommentator Marte Michelet om mytene om nordmenn og svensker. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Ut på tur

Det er forskjell på Norge og NORGE[trademark].

Meninger

I sommer flytta samboeren min, datteren vår, og jeg, til Sverige. Nå bor vi i byen der samboeren min vokste opp, byen som i flere år frekt titulerte seg som «Skandiavias hovedstad», nemlig Stockholm. I motsetning til de fleste emigranter gjennom historien er ikke vår utvandring motivert av nød, men av en bra deal: Han har bodd de siste sju årene i Norge, nå er det min tur til å bo i hans hjemland en stund. Så nå prøver jeg å skjønne meg på svenskene og finne meg til rette i «världens modernaste land».

Foreløpig er listen over innsikter relativt beskjeden. Jeg har lært at gräddfil ikke er det samme som seterrømme, og skiller seg hvis den kokes. Jeg har lært at hvis man forviller seg over i sykkelfeltene, som løper langs alle gangstier, overalt, er man å anse som et «miffo», kortform for «misfoster». Jeg har latt meg imponere av den svenske barnehagen - som man absolutt ikke får kalle barnehage, men «förskola» - der vi fikk plass med én gang, og der barna først får frokost, så frukt, så varm lunsj, og så ett måltid til som de kaller «mellanmål».

Noen ting er veldig rart, som at jeg etter bare noen uker i landet har fått tilsendt stemmekort til lokalvalget (som skjer parallelt med valget til Riksdagen neste søndag). Samtidig får jeg ikke lov til å tegne mobilabonnement før jeg har bodd i Sverige i minst sju måneder. Jeg får glatt være med og bestemme hvem som skal styre og stelle, men mistenkes for å være dypt uansvarlig når det gjelder telefoni.

Det er også pussig hvor utrolig opptatt svensker er av fisk. Vel er de et sunt folk, sunnere enn oss, men likevel er det litt overraskende at det første folk utbryter når de hører at jeg er fra Norge, er «laks!». Og så sperrer de opp øynene på en merkelig, glad-sulten måte og forventer at jeg skal si noe, om laks. I aviser og blader er det helsides annonser for norsk laks, med NORGE[trademark], aka Norsk Sjømatråd, som avsender. «Det är skillnad på lax och laks», hevder annonsene, som elegant tilslører at det er snakk om oppdrettslaks, med formuleringer om «det kalde, klare vannet langs Norges kyst og fjorder» der laksen «blir fastere og smaken dypere». Logoen til NORGE[trademark] er utstyrt med en sjark, en fisker og noen majestetiske fjell.

Sånn er bildet svenskene har av oss. Men det er også delvis det bildet vi har av oss selv, en forestilling som ligger under debattene om forholdet mellom Norge og Sverige. En rekke norske kommentatorer hisser seg med jevne mellomrom opp over den arrogante svenske PK-mafiaen, særlig rundt anklagen om at Frp er rasister. (Har du hørt på makan.) I analysene av hvorfor «vi» ikke har et problem med Frp, mens «de» ikke «tør å ta debatten», blir gjerne forskjellene i politisk kultur mellom Norge og Sverige trukket fram. Hilde Sandvik i Bergens Tidende påstår at «sett fra Norge er Sverige landet som har rensket vekk alt som minner om motkultur». Astrid Meland i VG er mer billedlig og forteller oss at svensker har «metroseksuelle motebukser og gelé i håret», mens «i Norge går folk rundt i selbuvotter».

Norge - de folkelige, motkulturelle bevegelsenes land, der feskarbonden lever sitt enkle liv, banner i kjerka og driter i hva kjøtthuene i hovedstaden mener. Versus Sverige - den koloniale naboen med adel og stormaktsfortid, og en totalt dominerende finkulturell elite som alltid har ment at den vet best, (og som alltid har vært mer internasjonalt anerkjent enn vår, før vi fikk KNAUSGÅRD, suckers!).

Svenskene er mer byråkratiske, mer autoritetstro, hevdes det. Mer som tyskere, egentlig - og vi stoler fortsatt ikke på tyskerne. Svenskene er ordning och reda. Vi er millom bakkar og berg.

Det er bare det at det jo knapt er fiskere eller bønder igjen i Norge. Den politiske eliten, inkludert høyrekommentariatet, går samstemt inn for å la trålerprinsen Røkke få halve kystriket og legge resten åpent for oljeboring. Sjarkfiskernes politiske innflytelse i dag står i minus. Det er bare 9.000 heltidsfiskere igjen i landet, og bare 15.000 heltidsbønder. Senterpartiet representerer knapt folk med møkk og fiskeslo under neglene lenger, men folk med ordførerkjeder.

Og de andre motkulturene? Venstre er blitt et parti for høyinntektshipstere i byene. Nynorsken overlever så vidt det er. Industribygg gjøres om til «kulturhus» i den ene fraflyttingsbygda etter den andre. De lavkirkelig kristne og de som elsker Bergen holder fortsatt koken. Men de utgjør neppe noen grunnmur for nasjonal identitetsbygging.

Og så er det den nye underskogen ingen egentlig vil snakke om. Flyttefolkene som kom og bar ned alle eskene våre og kjørte dem til Stockholm var polakker og litauere. Vi hadde gjort vårt ytterste for å finne et streit firma, men skjønte raskt at disse karene etter alt å dømme var i Norge på svarte møkkakontrakter, firmaets polerte front til tross. De som kom og tok flyttevasken var, mistenker jeg, papirløse asylsøkere. Disse bransjene er blant dem som i økende grad er bemannet med folk uten rettigheter, folk vi later som om ikke finnes.

Det er mer enn 100.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa i Norge i dag. 80.000 fra Sverige. Og cirka 14.000 ulovlige innvandrere. De utgjør muligens motkulturelle krefter, men ingen som vil bli løftet inn i NORGE[trademark] med det første. De er kanskje vår tids husmenn, men de har jo ikke selbuvotter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook