Utålmodighet satt i system

Little Boots Terning5 «Hands» (679/Warner) Best akkurat nå .

25 år gamle Victoria Hesketh er et lysende talent. Selvsagt er hun det. Et barn av 80-tallet med den perfekte popkulturelle absorberingsevne og en bevrende trendfølsomhet. Som popmusikk her og nå er dette frekt, freidig, frodig og helt riktig. Hun har fulgt pop/blogg/nye medier-skjemaet til punkt og prikke, har tidsånden i sin hule hånd i sin postmodernistiske omgang med 80-tallets synthpoparv, frekk nok til å lefle med guilty pleasures som dance og eurodisco (det gjør henne selvsagt enda mer tidsriktig) og har i det hele tatt den perfekte utgangsstillingen i ei tid da rastløse popskribenter leter etter nøyaktig slike som henne.

Little Boots’ umiddelbare framtid, via festivalsesongen og fram til sånn cirka juletider i hvert fall, er så lys at hun sporenstreks bør ta på seg sveisebrillene. Målt i ren tid, er dette til sammen å betrakte som Andy Warhols estimerte 15 minutter. Det er en devise som faktisk er mer treffende enn noensinne.

For samme hvor imponert man måtte bli av Little Boots-plata «Hands» og dens rett-i-krysset åpningslåt «New In Town», av Human League-gjesteopptredener og av en generell gjennomført cool, så må jeg ærlig innrømme at jeg har vanskelig for å se for meg Little Boots som et framtidsnavn, hvis plateutgivelser om 10-15 år fortsatt kommer til å bli gjenstand for dyp kulturanalyse i møblerte avisredaksjoner, eller framkalle en tilsvarende massesuggesjon i bloggsfæren. Ikke fordi hun ikke har det som skal til, men fordi gjennomtrekken i popverden nå er på et uutholdelig nivå hvis man ser på artistbygging som en dyd og «karriere» som noe som varer lenger enn én enkelt lanseringssyklus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er vel alle ute etter å finne en ny Madonna, men det er ingen som tar seg tid til å la noen få lov til å bli den nye Madonna. Jakten på det nyeste nye er intens, tålmodigheten med et eventuelt helt greit andrealbum minimal. Little Boots er på ingen måte alene om å bli plukket opp og tygget. Spørsmålet er om når hun er ferdigtygget og vil bli spyttet ut igjen etter endt tur gjennom pop/blogg/nye medier-kretsløpet. Samme skjebne vil trolig ramme hennes samtidige – og da snakker vi de siste par månedene – La Roux og Micachu også. Se hva som skjedde med vår egen Annie (som også har vært på 679-labelen i likhet med Little Boots). Og hvilke bloggere med yrkesstolthet bryr seg om Lily Allen nå, til tross for et helt akseptabelt andrealbum og en ganske stor hit? Og hva gjør søndagens Norwegian Wood-headliner Duffy i 2019?

Dette er ikke et rent kvinner-i-popen-problem, det er tilsvarende gjennomtrekk for mannlige artister, men den er mer synlig fordi disse damene i kraft av å være damer – smarte, pene og kule – gjerne crosser over til en tabloidvirkelighet på en måte som kjedelige, skjeggete singer/songwritere bare kan drømme om. Og når selve Folket plutselig interesserer seg, kan man være sikker på at bloggernes nyhetskriterier strammes ytterligere. Til et punkt hvor Little Boots flotte 2009-album for alltid vil være « juni 2009» og Andy Warhols 15 minutter føles som en svunnen tid og en luksuriøs evighet av utviklingsmuligheter.