BONDELANDSKAPET: Bøndene pleier sine private landskap til vårt felles landskap som eit kollektivt gode, skriv Andreas Hompland. Foto: Erik Thorberg/Scanpix.
BONDELANDSKAPET: Bøndene pleier sine private landskap til vårt felles landskap som eit kollektivt gode, skriv Andreas Hompland. Foto: Erik Thorberg/Scanpix.Vis mer

Utan landbruk gror Norge igjen

Eit kulturlandskap kan'kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig. Men det er mye som er vel verd å ta vare på.

|||Ein urban-intellektuell bekjent av meg har av familiære grunnar transportert seg med bil over halve Sør-Norge nå på ettersommaren: opp og ned dalar, over fjell og vidder, ut og inn langs fjordar. Han bekjenner: «Hele turen var rett og slett bevegende. Jeg følte meg som en blanding av amerikansk turist og gammel nordmann med reell interesse for alt dette som jo er så flott, men som jeg ikke kjenner så godt».  

Opplevelsen er gjenkjennelig. Eg har sjøl nylig vore på dei same traktene, gått i fjella, kryssa fjordar på ferjer og bruer, kjørt andektig gjennom dalstrøka og sett opp farten gjennom skogar og tunellar. Naturlandskapet er vilt og vakkert eller mjukt og vennlig, men det er det varierte kulturlandskapet som gjer djupast inntrykk. Ikkje bare på stader der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men meir at det bur folk og driv landbruk overalt. Dei pleier sine private landskap til vårt felles landskap som eit kollektivt gode.  

Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå, dikta Ivar Aasen. Nede i bygdene var det annleis: «Der er så mange hendingar i bygdom komne til; me sjå så mange vendingar, alt på eit lite bil». Sveinane snudde om på vollane; dei flytta og rydda og bygde. Dei reiste hus og fjøs og kultiverte jorda. Og dermed omforma dei landskapet.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter kvart sette hestekraft og maskinkraft andre krav enn sigden og ljåen til kva som var dyrkbart, drivverdig og lønsamt. Småteigar, bekkefar, store steinar og trekrullar blei eit heft og måtte fjernast. Foredla frøslag og kunstgjødsel auka avlingane og tok knekken på unyttige vekstar. Færre bjøller ringer i blåklokkevikua og færre prestekragar nikkar i vinden.  

På historiske foto er ikkje same bygdemotiv til å kjenna att. Liene og fjellknattane vaks til med buskas og lågproduktiv skog då elektrisiteten gjorde den evige jakta på brennved overflødig. Då lyngbrenninga og utmarksbeitinga tok slutt, overtok krattskogen dei åpne bakkelandskapa. Om dei då ikkje blei forurensa med lønsam, men tung og tett og stadframand granskog.  

Sjøl bygde eg hytte langt inne i dalstrøka innafor for 30-40 år sidan. Hytta låg i eit åpent heielandskap med eit par knudrebjørker og ei furu som hadde brukt mange tiår på å passera mannshøgde. Nå held hytta på å gro inne bak furu- og bjørkeskog. Eg kan halda meg med ved på eiga tomt. Skoggrensa kryp oppover mot snaufjellet på grunn av mindre beiting og klimatiske endringar.  

Naturen har sine vegar, men kulturlandskapet er også ein omskiftelig størrelse. Det er alltid eit resultat av tidas materielle kultur og næringsliv og strevet for betre utkome. Med endra reiskap og maskinar, nye driftsformer, endra prisforhold og samhandel endrar også kulturlandskapet seg. Myrer er dyrka opp til ny jord. Steinete utmark er rydda og blitt til innmark. Våtmarker er kanaliserte og grøfta.   Landbruket er den store omformaren, men andre næringar formar også landskapet og set varige spor. Jernverka gjekk dukken då teknologi og transport tok nye vegar. Slagghaugane kring gruvene gror til. Det same gjer snauhogde felt etter trekolbrenninga. Dei store kraftanlegga har tørrlagt elvar og fossar og skapt nye innsjøar.  

Alle epokar ser gjerne seg sjøl med eit myrsnipete og historisk tunnellsyn. Det kan skapa draumar om paradisiske tilstandar i ei fjern og uberørt fortid. Men like gjerne ei visse om at det kulturlandskapet vi har akkurat nå - eller helst det vi hadde i går, og som kan koma til å bli borte i morgon - er det vakraste som har funnest. Og derfor verneverdig.  

Men eit kulturlandskap kan'kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig. Det blir til og blir endra av menneskelig aktivitet i stadig skiftande samspel mellom næring, natur og kultur. Kulturlandskapet er alltid eit resultat av fortidas og samtidas materielle og estetiske verdiar. Derfor kan det ikkje låsast fast i eit tidlaust ideal. Alt kulturlandskap kan ikkje bli museum.  

Høg-effektivt og monokulturelt landbruk er ikkje særlig vakkert. Slåttemarkene er åpne flater utan innramming. Lukta av nytørka hesjehøy har forsvunne inn i traktoregg som kvite plastrullar, eller i siloar som liknar tankane på sildoljefabrikkar. Som då lukta av sildolje spreidde sin ange av liv og velstand langs kysten, legg i dag gjødsellukta frå effektivt landbruk seg som belegg på leppene. Det er aldri vanskelig å lukta seg til at ein har landa på Sola flyplass.  

For dugande bønder og økonomisk berekraftig landbruk er kantslåtten eit meiningslaust heft. Men det er kantane vi andre ser, vi som ikkje har noe innvendig forhold til landbruket, men ser det frå bilvinduet. Kantslåtten er landbrukets grenseflate og utstillingsvindu mot resten av samfunnet. Det er ut frå den me andre bedømmer landbruket. 

For det er det med landbruk, at det alltid er synlig i landskapet, enten det blir drive slik eller sånn. Landbruket er kjernen i det norske kulturlandskapet, og på det området er landbruket i klemme: Det har krav på seg om å vera effektivt, men også til å stella pent med landskapet og bygdene våre. Og det er ikkje to sider av same sak, for der bonden og landbruksøkonomien ser produksjonsareal, ser vi andre kulturlandskap. Der dei ser lønsemd og levelige vilkår, ser vi matvareprisane i butikken på harry-vis.  

Landbruksnæringa formar og omformar kulturlandskapet, men er også ein del av det politiske landskapet og den politiske økonomien. Derfor er det avhengig av omdømme og tillit og omdømme: Kva får samfunnet igjen for all støtten til landbruket? Det er med andre ord ikkje landbruksproduksjonen, men ideologiproduksjonen som kjem til å avgjera bøndenes omdømme og landbrukets vilkår framover. Og dermed også kordan kulturlandskapet vil utvikla seg.  

Landbrukets symbolske tyngde som basisnæring og nasjonens ryggrad har forvitra. Om det heller ikkje framstår som garantist for eit vakkert og velpleid kulturlandskap, har det tapt sin rett. Og det er ikkje lett, for der økonomiske bondemenn må sjå landskapet som ein produksjonsfaktor, ser folk flest det som ein rekreativ og estetisk arena der ein kan konsumera inntrykk og opplevelsar.  

Forskningssjef Aadne Cappelen i Statistisk Sentralbyrå har sagt at han er villig til å yta mye for å halda ved like det jordbruksbaserte norske bygdelandskapet, om ikkje anna så fordi det så er vakkert å sjå på gjennom bilvinduet.  

Den globale reiselivsguruen Jens Riisnæs unnlet sjeldan å fremma same budskap endå meir inderlig: Det er ikkje den storslagne naturen i seg sjøl som er det unikt norske, men at det bur folk i levande landbruksbygder med kulturlandskap som ikkje er kulissar. Det er det som er så flott og vakkert at det gler og bevegar oss å ferdast Norge rundt. Det kostar, men det er verd det.