«PROBLEMATISK SYNSYNG»:   Psykolog Pål Grøndahl er en av flere artikkelforfatteren mener ikke har nok erfaring med antipsykotisk medisin. Foto: Bjørn Langsem
«PROBLEMATISK SYNSYNG»: Psykolog Pål Grøndahl er en av flere artikkelforfatteren mener ikke har nok erfaring med antipsykotisk medisin. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Utbredt synsekultur innen norsk rettspsykiatri

At psykologer, uten formell kompetanse innenfor medikamentell behandling, uttaler seg om medisiner og «utgåtte» psykiatere uttaler seg uten inngående kunnskap skaper problemer for troverdigheten til norsk rettspsykiatri.

I artikkelen hvor det tilbys medisinering av Breivik har Dagbladet innhentet kritiske kommentarer fra psykologspesialist Grøndahl, psykiater Thorvik og psykiater Abrahamsen. Alle tre arbeider for domstolene regelmessig som rettsoppnevnte sakkyndige.

Det er beklagelig å se slik mangel på kompetanse om farmakologisk behandling psykolog Grøndahl viser med sine uttalelser vedrørende virkningstid på behandlingen. Slik jeg beskrev i VG 3. mars er det i en artikkel fra Ofer Agid i 2003 tilbakevist tidligere hypoteser om at det tar lang tid før antipsykotisk medikasjon virker, ved gjennomgang av 42 studier og 7450 pasienter finner man at den største bedringen ser man i de første ukene av behandlingen.

Grøndahl uttaler seg videre om dosering og bivirkninger. Det er grunn til å spørre seg hva slags erfaring psykolog Grøndahl har med å dosere antipsykotisk medikasjon og evaluere eventuelle bivirkninger, kanskje spesielt siden psykologer ikke har lov til å skrive ut medikamenter og har ingen formell kompetanse innenfor medikamentell behandling. I en randomisert studie fra 2006 (CNS Spect sept 2006) er det ikke påvist nevneverdige bivirkninger på det foreslåtte preparatet som skiller seg fra narrepiller når man doserer forsiktig.

Psykiater Thorvik hevder at slik utprøving ikke vil ha noen bevisverdi. I en normal sak vil han ha rett i dette, men i denne saken har man to erklæringer hvor de i utgangspunktet skal bli ilagt like mye vekt (forutsatt at rapport nr. 2 og blir godkjent av den rettsmedisinske kommisjon).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det blir således opp til dommerne som ikke innehar noen som helst medisinsk kompetanse å avgjøre hvem sin argumentasjon de skal la telle mest. Dette kan bli som å slå kron og mynt. I en slik situasjon vil en utprøvning med et medikament hvor man minst vil ha 85 prosent som viser noe effekt ved schizofreni kunne ha vesentlig betydning for å belyse saken ytterligere. Det er verdt å merke seg at det er beskrevet en meget syk mann i rapport nr. 1, og i et slikt tilfelle skal det vanligvis ikke så veldig mye til før man ser noe endringer i tilstandsbildet. Man søker ikke full respons på behandling, men kun en endring som er merkbar for retten.

Thorvik viser og til at slik utprøving ikke er noen tradisjon i norsk rettspsykiatri. Den tradisjon disse tre rettpsykiaterne/psykologen representerer har i denne saken ikke klart å fremvise noe som helst troverdighet med de metoder som er vanlig brukt innenfor deres tradisjon. Tvert i mot har den rettspsykiatrien de representerer brakt skam over norsk psykiatri. Å avvise på dette grunnlaget blir således helt absurd.

Abrahamsen hevder at man vet lite om bruk av den medisin som er nevnt, og dette er direkte feil. Preparatet fikk sin markedsføringstillatelse i Norge i 2004 og kan således ikke betegnes som en relativt ny medisin. Det er videre publisert 1869 artikler internasjonalt om preparatet. Jeg vil anbefale Abrahamsen å melde seg på Legeforeningens neste oppdateringskurs i psykofarmakologi slik at misforståelser som dette kan unngås i fremtiden.

En slik medisinering som foreslås vil ikke med 100 prosent sannsynlighet kunne avgjøre spørsmålet om tilregnlighet, men vil i stor grad av mulige tilfeller gi en tydelig pekepinn. Med et kjent preparat med dokumentert virkning og få bivirkninger ville dette kunne gi verdifull informasjon og bidra til mindre usikkerhet rundt det sentrale spørsmålet om den psykiske helsen til Anders Behring Breivik.