Utbrukte muligheter

At det spøker for høstens Ibsenfestival og at festivalen i sin nåværende form kan bli nedlagt, er i og for seg ingen tragedie.

At det spøker for høstens Ibsenfestival og at festivalen i sin nåværende form kan bli nedlagt, er i og for seg ingen tragedie. Som flaggskip for Nationaltheatret og som døråpner for norsk teater ut i verden, og for utenlandsk teater inn til Norge, har festivalen oppfylt sitt mandat. Tidligere teatersjef Stein Winge skal ha all ære for at han fikk festivalen på beina. At noe slikt var mulig i Norge uten forutgående lokaliseringskrangler og årelang tautrekking om politisk budsjettpostering er i seg selv et lite mirakel.

  • Men innenfor kunsten er stadig fornyelse en konstituerende livsbetingelse. De to siste Ibsenfestivalene, og spesielt den siste i 1998, bar preg av at festivalen var blitt rutine. To, tre egenproduksjoner og en håndfull utenlandske Ibsen-produksjoner muliggjort av bilaterale kulturutvekslingsavtaler, er ikke nok til å skape en festival av ypperste kunstneriske karat og med bred publikumsappell. Alle nye kunstfestivaler trenger selvsagt en periode med konsolidering. Problemet med Ibsenfestivalen var at den ikke kom seg videre.
  • Derfor hører jeg ikke til dem som gråter store tårer over at det spøker for årets Ibsenfestival.

Nationaltheatrets planlagte egenproduksjoner blir det vel noe av uansett. Kanskje er det en stor nok dose Ibsen for de fleste?

  • Hva det derimot er all grunn til å beklage, er at Ibsenfestivalen som en potensiell spennende og levende teaterfestival, kan gå i graven. Har Nationaltheatrets folk ikke fått sponsorpenger fordi de ikke har vært flinke nok til å utvikle festivalen, eller har de ikke kunnet utvikle festivalen på grunn av mangel på penger?
  • Ett er sikkert: Det dummeste Norge kan gjøre nå, er å rive ned det grunnlaget og den goodwillen - den merkevarebyggingen, som det heter i dag - Ibsenfestivalen har skapt for Norge ute og hjemme. Festivalen har et enormt potensial i seg til å bli en attraktiv europeisk teaterfestival på høyt nivå. Hva som må til er blant annet: andre gjestespill enn bare Ibsen, en egen, nytenkende kunstnerisk leder og nye og utradisjonelle veier i jakten på midler.
  • Nordmenn har en egen uvilje mot å bygge ved å legge stein på stein. Askeladden skal ha kjappe gevinster. Men ved å la Ibsenfestivalen dø hen, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste som europeisk kulturnasjon i det 21. århundre.