FOR VIKTIG: «Utdanning er så viktig for samfunnet at vi ikke kan la antallet «kjøpevillige» eller deres betalingsvillighet avgjøre verdien», skriver innleggsskribentene fra Studentparlamentet og Velferdstinget ved Universitetet i Oslo. Foto: Håkon Eikesdal
FOR VIKTIG: «Utdanning er så viktig for samfunnet at vi ikke kan la antallet «kjøpevillige» eller deres betalingsvillighet avgjøre verdien», skriver innleggsskribentene fra Studentparlamentet og Velferdstinget ved Universitetet i Oslo. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Utdanning bør aldri bli børs

Ingress

Debattinnlegg

I Dagbladet 21. november taler Mats Kirkebirkeland for å vanne ut gratisprinsippet i norsk utdanning. «Utdanning er børs, ikke lenger katedral», lyder argumentet. Dette leder til konklusjonen om at det er en god idé å innføre skolepenger for internasjonale studenter. Å hevde at utdanning er en vare som skal selges vitner om manglende forståelse av samfunnets grunnstruktur, og utdanningssystemets formål.

Utdanning har en så viktig samfunnsfunksjon at det er problematisk å kalle det en vare. Verdien av en vare bestemmes av hvor mange som ønsker å kjøpe den og hvor mye disse er villige til å betale. En vare har dermed den egenskapen at den ikke har noen verdi dersom ingen kan eller ønsker å kjøpe. I tillegg er det som vi alle vet lommeboka som avgjør kjøperens tilgang til varen. Disse egenskapene gjelder ikke, og bør heller ikke gjelde, det norske utdanningssystemet.

Utdanning er så viktig for samfunnet at vi ikke kan la antallet «kjøpevillige» eller deres betalingsvillighet avgjøre verdien. Utdanning er ikke først og fremst et gode som skal tilfalle hver enkelt, men et system som skal sørge for at vi viderebringer kunnskap til nye generasjoner, og slik drive samfunnet videre. Dette betyr at samfunnet som helhet er fullstendig avhengig av at enkeltindivider tar utdanning. Derfor har utdanning en verdi for samfunnet uavhengig av hva hver enkelt kan eller er villige til å betale, altså uavhengig av tilbud og etterspørsel.

Lommeboka kan selvsagt heller ikke avgjøre tilgang til utdanning, verken for norske eller for internasjonale studenter. Kirkebirkeland forsøker å likestille utdanningskvalitet med betalingsvillighet, men dette er en stråmann. Norge er verdens dyreste land å bo i. Betalingsvilligheten til en brasiliansk student med snittlønn på 1500 norske kroner i måneden er ikke avgjort av kvaliteten på utdanningssystemet.

Kirkebirkeland ønsker å tøye gratisprinsippet for å teste kvaliteten på norsk utdanning internasjonalt. Mer bakvendt enn det blir det ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook