Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utdanning og demokrati

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Militærregimet i Burma åpnet i slutten av juli universitetene igjen etter mer enn tre og et halvt års sammenhengende stengning. Universitetene har i løpet av de siste tolv årene vært åpne i til sammen tretti måneder, og få har tro på at de kommer til å forbli åpne denne gangen heller. Den regjerende juntaen har aldri våget å innrømme for omverdenen at de har holdt universitetene stengt, men innkasserer i dag ufortjent anerkjennelse for å åpne dem igjen. Universitetene åpnes imidlertid med så store begrensninger og strenge vilkår at det som foregår på universitetene snarere regnes som militær indoktrinering enn reell utdanning. Den burmesiske studentbevegelsen lanserer nå med norsk hjelp en verdensomspennende kampanje for å rette søkelyset mot studentenes situasjon i Burma.

I et hemmelig møte med Aung San Suu Kyi, lederen av opposisjonspartiet NLD, i Rangoon nylig uttrykte hun overfor meg stor bekymring for Burmas utvikling så lenge den regjerende militærjuntaen nekter å la dagens unge få skikkelig utdanning: «Myndighetene er livredde for å la studentene samles fordi de da kan vise styrke og bruke den mot regimet. For militærregimet er det viktigste å beholde makt og egne privilegier. For å oppnå dette er de villige til å ofre de unges framtid.»

Når universitetene nå åpnes igjen, sørger myndighetene for å gjøre det så vanskelig og risikabelt som mulig for studentene å vise noen som helst motstand mot regimet. Skoleåret har blitt skåret ned til tre måneder, og mange av skolene er delt opp i små enheter og flyttet til bygninger ved siden av militærleirer, slik at det skal bli lettere for hæren å slå ned på protester inne på lærestedene. Sist universitetene ble stengt, få dager før eksamen i desember 1996, var det som en reaksjon på store studentledede demonstrasjoner mot regimet.

Ingen vet i dag hvor lenge juntaen har tenkt å la universitetene være åpne. I tidligere åpne perioder har regimet utelukkende ønsket å rydde opp i etterslepet av ventende studenter. Klassene har brått blitt doblet i størrelse, undervisningstiden kuttet ned og studentene har blitt «jaget» gjennom eksamen på kortest mulig tid. Til og med studenter som ikke har møtt opp til eksamen har bestått, slik at myndighetene kan erklære dem som ferdig utdannet og dermed ikke lenger deres ansvar. Eksamensoppgaver og gode karakterer kan kjøpes fra lærere, rektorer og militære offiserer. Følgelig har ingen tillit til et diplom fra høyere utdanning i Burma i dag.

De 60000 studentene som nå får studere, vurderes ikke etter karakterer, men etter deres lojalitet til regimet. Både studentene og deres foreldre blir på forhånd tvunget til å undertegne en erklæring om lojalitet til juntaen og garantere at de ikke skal blande seg inn i politisk virksomhet. Studenter må bevise at verken de selv eller noen i familien noen gang har vært innblandet i politisk aktivitet eller tilknyttet studentbevegelsen. Kandidater til lærerutdanningen må godkjennes av den militære etterretningen. Meldinger fra Burmas universiteter forteller om kaotiske forhold. I byen Mandalay må studentene nå reise to timer ut av byen til et uferdig anlegg ved siden av en base for den militære etterretningen. Reiseavstanden alene gjør dermed at mange ikke har råd til å studere. Den eneste offentlige transporten koster 3000 kyat per måned, tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn for en statsansatt. I tillegg kommer utgifter til skolepenger og bøker. Ingen lærere har ennå vist seg og klasserommene mangler alt: stoler, pulter og tavler.

Bortimot en million studenter venter fremdeles. Antallet potensielle studenter er svært vanskelig å anslå, fordi universitetene har vært langt mer stengt enn åpne siden 1988, da det nåværende militærregimet tok makten i kjølvannet av store massakrer av tusenvis av demonstrerende studenter og andre i gatene i Rangoon og andre byer. Mange unge har gitt opp og flyktet til utlandet eller begynt å jobbe, flere som illegale og rettsløse fabrikk- eller sexarbeidere i nabolandet Thailand. Burma har en befolkning på 47 millioner som tradisjonelt har satt utdanning veldig høyt. Burma hadde tidligere i dette århundret den høyeste utdanningsstandarden i hele regionen.

Aung San Suu Kyi og demokratibevegelsen har sett med bekymring på en økende militarisering av det burmesiske samfunnet. Samtidig som høyere utdanning har vært stengt for det store flertallet av befolkningen, har militære skoler vært holdt åpne for noen få utvalgte. Siden kuppet i 1988 har den burmesiske hæren vokst fra 180000 til rundt 450000 soldater i dag. Det har ført til at mange unge i Burma i dag ikke ser noen annen mulighet til å brødfø seg og sine enn å bli med i hæren.

Aung San Suu Kyi var heller ikke særlig imponert over den lille utdanningen som finnes: «Den offisielle propagandaen er så tett vevet inn i utdanningssystemet at det barn og ungdom først og fremst lærer, er å vise enorm respekt for autoriteter. Myndighetene forandrer stadig på utdanningssystemet og driver eksperimenter med barna. Dette er typisk for autoritære regimer. De ønsker ikke at unge mennesker skal bli interessert i politikk eller sosiale spørsmål. Mens dette pågår, faller vi lenger og lenger bak i forhold til resten av verden.»

En hemmelig rapport fra Verdensbanken som ble lekket til pressen i desember 1999, viste at utdanningssystemet i Burma er blant de dårligste i verden. Kun 20 prosent av barn i skolepliktig alder fullfører 5 års grunnskole, og det tar i gjennomsnitt 9,5 år å gjennomføre de 5 trinnene. 67 prosent av alle lærere mangler grunnleggende lærerutdanning. Samtidig synker militærregimets investering i utdanning drastisk: Mens det i skoleåret 1990- 91 ble brukt 1200 burmesiske kyat per skolebarn, ble det i 1999- 2000 brukt kun 100 kyat (ca. 2,50 NOK). Ifølge Verdensbanken bruker det burmesiske regimet femten ganger så mye på militæret som på helse og over dobbelt så mye som på utdanning, og trenden forverrer seg.

Den norske menneskerettighetsorganisasjonen Worldview Rights har med støtte fra norsk UD inngått i et tett samarbeid med den samlede studentbevegelsen i gjennomføringen av en global kampanje for varig gjenåpning av universitetene i Burma og for en grundig utdanningsreform. Kampanjen har avleggere på alle kontinenter og vil fortsette med uforminsket styrke utover året. Studentbevegelsen og Worldview Rights ser på den delvise åpningen av universitetene som en delvis seier for kampanjen og et tegn på at den burmesiske studentbevegelsen fremdeles har mange venner og stor slagkraft både innenfor og utenfor landet.

Likevel kommer ikke studentbevegelsen til å hvile på laurbærene. Mange av de mest fremtredende studentlederne sitter fengslet under enormt tøffe forhold. Ifølge Amnesty International sitter minst 1500 studenter fengslet som politiske fanger, og tallet har vært økende i den siste tiden. Blant dem befinner det seg personer som Min Ko Naing, studentlederen fra demonstrasjonene i 1988, som foreløpig har sittet i isolat i tolv år. En gruppe studenter fikk sist vinter en dom på livstid med hardt straffarbeid for å dele ut løpesedler med krav om utdanning. Den internasjonale kampanjen kommer til å sette et spesielt søkelys på nettopp disse studentene.

Aung San Suu Kyi understreker at utdanningskrisen i Burma i bunn og grunn er et politisk problem: «Den eneste måten å løse denne krisen på er å forandre det politiske systemet. Skal vi oppnå utvikling i Burma, må militæret løsne grepet. Så lenge militærregimet tviholder på makten, kommer Burma til å bli stadig fattigere og mer underutviklet. Vi må nå se nærmere på de sosiale grunnene til at noen land ender opp under autoritære regimer og andre ikke gjør det. Det er ikke alltid et spørsmål om økonomi, det er andre grunner til det. Alt peker tilbake på den utdanningen folk får og hvordan man former deres tenkesett.»