OGSÅ SOSIALPOLITISK:  Ikke alle kan benytte seg av et bedre utdanningstilbud uten at familiene deres trygges av gode sosialpolitiske ordninger, skriver Fafos forsker. Foto: NTB scanpix
OGSÅ SOSIALPOLITISK: Ikke alle kan benytte seg av et bedre utdanningstilbud uten at familiene deres trygges av gode sosialpolitiske ordninger, skriver Fafos forsker. Foto: NTB scanpixVis mer

Utdanning uten sosialpolitikk kan ikke hjelpe de mest marginaliserte

En inkluderende kvalitetsskole vil gjøre mye for å integrere både jenter og potensielle barnearbeidere, men et bedre skoletilbud alene vil ikke redde de sosialt mest utsatte fra frafall.

Meninger

I Dagbladet forrige onsdag skriver Erna Solberg og Børge Brende om Norges nye satsing på global utdanning. Fokus i bistanden speiler hjemlig partipolitikk. Mens de rødgrønne fokuserte på sosial omfordeling, vektlegger de blå mulighetslikhet: lik adgang til god utdanning. Re-orienteringen er ikke uproblematisk. For ikke alle kan benytte seg av et bedre utdanningstilbud uten at familiene deres trygges av gode sosialpolitiske ordninger.

FNs spesialutsending for utdanning, Gordon Brown, sa i Oslo i fjor at jenter nå begynner på skolen nesten like ofte som gutter. Utfordringen er å holde på jenter i reproduktiv alder. Jenters verdi i reproduksjon av familiebaserte sosiale sikkerhetsnett er nemlig uvurderlig. I land uten sykepenger og arbeidsledighetstrygd, tas i tillegg barn ofte ut av skolen for å hjelpe til på gården, i husholdningen eller i arbeidsmarkedet når foreldrene blir syke, skadet eller faller fra. Selv etter korte fraværsperioder, kan det bli vanskelig å komme tilbake til skolen.

I Norge blir vi ivaretatt hvis vi blir syke, mister jobben eller blir gamle. Vi er så vant til dette at vi vanskelig kan forestille oss hva vi ville gjort dersom disse sikkerhetsnettene ikke var der. Dermed kan vi heller ikke å forstå de valgene fattige mennesker gjør uten slik sosial forsikring.

Sjansen er at vi ville gjort som klodens flertall: vendt oss til våre nærmeste for gjensidig støtte. Mest av alt ville vi forstått hvor livsviktig familie kan være. Og vi ville organisert oss deretter. Vi ville måtte prioritert hvem vi skulle investere våre knappe ressurser i; tiden vår, pengene våre. Utover de nærmeste, ville vi prioritere de som mest sannsynlig ville komme oss til unnsetning, hvis noe hendte oss. Vi ville bli oppmerksomme på eldre mennesker som ikke hadde noen til å ta seg av dem, og uroe oss for vår egen alderdom. Og sannsynligvis ville vi valgt som de fleste uforsikrede: vi ville fått flere barn, helst tidlig. For jo større vårt nettverk av unge produktive mennesker var, desto tryggere var vi.

Og her er mitt poeng: ved fravær av sosialpolitikk er det ofte barna som utgjør de uformelle sikkerhetsnettene. Og jentebarna blir ansvarlige for å reprodusere dem. En inkluderende kvalitetsskole vil gjøre mye for å integrere både jenter og potensielle barnearbeidere. Men et bedre skoletilbud alene vil ikke redde de sosialt mest utsatte fra frafall. Uten en sosialpolitikk som tilbyr sårbare familier sikkerhetsnett i krisetider kan vi ikke vinne kampen for de mest utsatte barna.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook