LØNNSOM: Utdanning lønner seg nok for den enkelte, men betaler samfunnet for mye?  Foto: Thomas
 Brun/NTB scanpix 
LØNNSOM: Utdanning lønner seg nok for den enkelte, men betaler samfunnet for mye?  Foto: Thomas Brun/NTB scanpix Vis mer

Utdanningens nytte

Master gir jobb, men til hvilken pris?

Kommentar

Studenter som tittet på Klassekampens forside i går, med overskriften «Mange med mastergrad er uten relevant jobb», må ha revurdert livsvalget. Bladde de inn i avisa risikerte de hjertetrøbbel. «4 av 10 er overutdannet» sto det med krigstyper. Journalisten hadde også snakket med en nyutdannet humanist som, i likhet med mange andre, måtte konkurrere med over 200 søkere. Ikke rart hun gikk lenge arbeidsledig.

Men kløktige studenter vil spørre: Hva er grunnlaget for påstanden din, kjære journalist? Og svaret er, svært lite: Forskningen artikkelen baseres på, finner i likhet med tidligere undersøkelser, at de aller fleste høyt utdanna får jobb, og etter noen år får de aller fleste relevant jobb, til tross for økt konkurranse fra andre mastere.

Og jammen lønner der seg ikke også. Fem år høyere utdannelse gir i snitt 50 prosent høyere lønn. Hvis overutdanning er et problem, ligger problemet hos noen andre enn den som tar utdanningen. (Men start jobbsøkingen lenge før levert eksamen!)

Den kloke student vil imidlertid bemerke at et gjennomsnitt kan skjule stor variasjon. Det er vel større behov for ingeniører enn humanister? Og mye kan tyde på det. Flere humanister (og samfunnsvitere) opplever at de er overkvalifiserte for jobben.

Men som enhver humanist vil fortelle deg, skyldes ikke dette nødvendigvis at deres kompetanse ikke er tilpasset dagens arbeidsmarked. Det kan like godt skyldes at arbeidsgivere ikke vet hvilken kompetanse de ulike utdanningene gir. (De nyutdanna vet det jo ikke selv en gang!) Hvilken utdanningsbakgrunn arbeidsgiver etterspør, styres ofte av tidligere erfaringer. Når de først ansetter historikere, vil de gjerne ha flere av dem. Men mange går heller for det «sikre valget». Det kan altså være snakk om et informasjonsproblem, snarere enn at de nyutdanna har feil kompetanse.

Men om vi tar teorien om arbeidsgivers inkompetanse på alvor, lurer en annen og mer skremmende konklusjon like i bakgrunnen. Siden utdanningen betales av det offentlige og studenten selv, og en med master ikke er mye dyrere enn en med bachelor, har arbeidsgiver få insentiver til å velge den med mindre utdanning. Master er tross alt et kostbart signal om at du er flink.

Resultatet kan være at arbeidsgivere ansetter mastere til å gjøre arbeid som folk med bachelorgrad eller ingen grad kunne gjort like bra. Billige mastere gir overforbruk. Det er bra for de høyt utdanna, men dårlig for samfunnet.

Riktignok fremmer utdanning økonomisk vekst (se pdf), men det gjør også mange andre investeringer, som infrastruktur, grunnutdanning og skattelettelser. Civitas løsning på problemet er å innføre skolepenger. Men gitt at det er næringslivet som overforbruker, er det kanskje heller de som bør betale en større del av gildet.

Det er ulike måter de kan gjøre det på, men én modell vil være at en større andel av utdanningen foregår i arbeidslivet, framfor på skolebenken. Hvorfor skal lærere sitte fire-fem år på skolebenken, med korte opphold i skolen, framfor å ta store deler av utdanningen i skolen, og heller ta nødvendig teori på høgskolen når det trengs?

Kan ikke flere ingeniører komme kjappere ut i bedriftene, for så å ta nødvendig videreutdanning på universitetet? Arbeidslivet har større insentiver til å økonomisere på utdanning og utdanning i arbeidslivet vil trolig virke mer motiverende for studentene. Hva venter vi på?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook