Morspresumpsjonen, som ideologiseres av KrF og andre konserverende krefter, bygger ikke på det man i dag vet om hvor viktig det er for barn å opprettholde tilknytning til fedre. Det er en viss uenighet fagfolk imellom om hvor mye barn under tre bør flyttes på, men en overveldende enighet om at to bosteder er best for eldre barn. Dette reflekteres ikke i loven.

Da statsråd Solveig Horne i fjor sendte ut høringsutkast om endringer av barneloven med mål om å fremme likestilt foreldreskap, var det én bestemmelse som ble uteglemt: Den sterke begrensningen i domstolenes adgang til å pålegge delt omsorg i § 36 andre ledd. Høringsutkastet problematiserer ikke om denne bør opprettholdes, og det er heller ingen evaluering av hvordan bestemmelsen har virket.

Bestemmelsen, vedtatt i 2010, sier at delt omsorg (delt fast bosted) bare kan idømmes av domstolene der det foreligger «særlige grunner». I realiteten ble dette kriteriet, gjennom forarbeidenes retningslinjer, forsynt med slike begrensninger at endringen i forhold til tidligere lov ble minimal. Det ble gjort klart at dette var en «snever unntaksregel». Det skulle en særlig høy bevisbyrde til, på nivå med strafferettens, for at delt bosted ville være det beste. Domstolen måtte «ha en stor grad av sikkerhet», ja, den måtte være «overbevist» om at delt bosted vil være til barnets beste. Å ta feil i å gi omsorgen til enten mor eller far var tydeligvis mye mindre alvorlig enn å ta feil ved å dømme til delt omsorg. For barn under sju år gis det beskjed om at delt omsorg er uaktuelt.