Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utdefinerer seg selv

Med «Invincible» utdefinerer Michael Jackson seg som en ledende artist. Han har ikke lenger noe nytt å tilføre pophistorien, og resultatet blir et litt hjelpeløst forsøk på å gjenskape fortidas storhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sony Musics mektige direktør, Tommy Mottola, ba om en ny «Thriller». Han fikk «Invincible», en datert, overlesset og altfor lang plate som kommer i skyggen av samtlige Jackson-album fra 1979 til 91.

Jackson repeterte seg selv både på «Dangerous» og «History». Men nå går det ikke lenger.

Datert og overlesset

Det begynner bra med «Unbreakable». Rodney Jerkins' digitaliserte, pågående funk tar rytmisk strupetak på deg. Det blir fest i stua. Jacko synger som en Gud, med guts, lidenskap og briljans. Vi tror ham når han synger «You'll never break me, cause I'm unbreakable» .

Den svale balladen «Break Of Dawn» er en ren nytelse med sitt tunge korarrangement og Jackos nære og inderlige vokal. «Butterflies», innspilt i Touch Of Jazz Studios i Philadelphia med knitrelyder, blås, vokalgruppekor og organisk, tørr lyd, er en enda sterkere låt. Både innspillingen, Jackos sang og låta er helt krem. Disse to låtene representerer den lille fornyelsen på «Invincible»; Jackson framstår med større vokalregister, stemmen hans er sterkere, råere, varmere og mer menneskelig.

Uspiselig

«Speechless», derimot, lyder som en britisk humorprogramparodi på en lidende og gråtkvalt Jackson. Bulldoserrockeren «2000 Watts» er en garantert vinner på barneskoler over hele verden.

I «Privacy» tar Jackson et aggressivt oppgjør med paparazzi-kulturen. Men teksten er full av selvfølgeligheter, og låta er pinlig overprodusert. «Cry», skrevet av r&b-smukkas R. Kelly, er et forsøk på å forene det beste fra «Man In The Mirror» og «Heal The World». Men Jackos gode vilje bikker over i stupide og til dels helt uspiselige banaliteter. Jacko er på gråten i fem minutter i strekk. Han skaper definitivt ikke fred i verden med denne, men det er sikkert en japansk bilprodusent som vil bruke den i reklamen sin.

Et halvt statsbudsjett

Jacksons hovedproblem på denne plata er mangelen på genuint bra låter. Han har hatt et halvt forsvarsbudsjett og et hav av tid til å lage plata, men likevel er nye ideer og innfallsvinkler nesten fraværende.

Dernest lider Jackson under et retningsproblem. Hvor vil han i 2001? Litt her og litt der, ser det ut til. Man undrer seg over at bemidlede Jackson ikke har kjøpt seg et sound som høres mer ut. Eller på den annen side; at han som 43-åring ikke har hatt et ektefølt behov for å bli musikalsk voksen. I sjeldne øyeblikk funkler han fortsatt, men som helhet er «Invincible» en udiskutabel nedtur.

HAR STAGNERT: Den totale mangelen på nytenkning er slående i møtet med Jacksons første nye plate på seks år.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!