Utdrag: «Det jeg elsket»

Les begynnelsen av Siri Hustvedts nye bok, «Det jeg elsket».

I går fant jeg Violets brev til Bill. De var gjemt mellom sidene i en av bøkene hans og kom dryssende ut og ned på gulvet. Jeg hadde visst om disse brevene i årevis, men verken Bill eller Violet hadde noen gang fortalt meg hva som sto i dem. Det de hadde fortalt meg, var at bare minutter etter å ha lest det femte og siste brevet, hadde Bill ombestemt seg med hensyn til ekteskapet med Lucille, gått ut gjennom døren i bygningen i Greene Street og begitt seg rett til Violets leilighet i East Village. Da jeg sto med brevene i hånden, syntes jeg de hadde en selsom, besnærende tyngde av historier som er blitt fortalt og gjenfortalt og så fortalt igjen. Jeg ser dårlig nå, og det tok meg lang tid å lese dem, men til sist klarte jeg å tyde hvert eneste ord. Da jeg la brevene fra meg etter å ha lest dem, visste jeg at jeg ville begynne å skrive denne boken i dag.

«Mens jeg lå på gulvet i atelieret,» skrev hun i det fjerde brevet, «betraktet jeg deg mens du malte meg. Jeg så på armene og skuldrene og særlig hendene dine mens du arbeidet med lerretet. Jeg lengtet etter at du skulle snu deg og komme bort til meg og gni huden min slik du gned maleriet. Jeg ville at du skulle trykke hardt på meg med tommelen, slik du trykket den mot bildet, og jeg trodde jeg ville bli gal hvis du ikke gjorde det, men jeg ble ikke gal, og du rørte ikke ved meg da, ikke én gang. Du trykket meg ikke engang i hånden.»

Bildet Violet skrev om så jeg første gang i et galleri i Prince Street i Soho for femogtyve år siden. Jeg kjente verken Bill eller Violet da. De fleste lerretene i gruppeutstillingen var små, minimalistiske arbeider som ikke interesserte meg. Bills maleri hang alene på en vegg. Det var et stort bilde, omtrent seks fot høyt og åtte fot langt, og viste en ung kvinne som lå på gulvet i et tomt værelse. Hun støttet seg opp på den ene albuen og lot til å se på noe utenfor billedkanten. Strålende lys flommet inn i rommet fra den siden av lerretet og opplyste ansiktet og brystet hennes. Hun hadde høyrehånden hvilende på skambenet, og da jeg gikk nærmere, så jeg at hun holdt en liten taxi i den hånden – en miniatyr av de allestedsnærværende gule drosjene som ruller gjennom New Yorks gater.

Det tok meg omtrent et minutt å oppdage at det faktisk var tre personer på bildet. Langt ute til høyre, på den mørke siden av maleriet, så jeg at en kvinne var på vei ut av bildet. Bare foten og ankelen hennes var synlige innenfor rammen, men spaserskoen hun hadde på var gjengitt med pinlig nøyaktighet, og da jeg først hadde oppdaget den, vandret blikket stadig tilbake til den. Den usynlige kvinnen ble like viktig som hun som dominerte bildet. Den tredje personen var bare en skygge. Et øyeblikk tok jeg skyggen for å være min egen, men så gikk det opp for meg at kunstneren hadde malt den inn i bildet. Den vakre kvinnen, som bare var kledd i en herre-T-skjorte, ble betraktet av noen utenfor bildet, en tilskuer som lot til å stå akkurat der jeg selv sto da jeg la merke til dunkelheten som falt over underlivet og lårene hennes.

Jeg leste det vesle, maskinskrevne kortet til høyre for maleriet: Selvportrett av William Wechsler. Først trodde jeg det var en spøk fra kunstnerens side, men så var det noe annet som slo meg. Kanskje den tittelen ved siden av et mannsnavn antydet en kvinnelig del av ham selv eller et tredelt selv? Kan hende den skjeve skildringen av to kvinner og en tilskuer hentydet direkte til kunstneren, eller kanskje tittelen slett ikke var knyttet til maleriets innhold, men til dets form. Hånden som hadde malt bildet skjulte seg i noen deler av maleriet og ga seg til kjenne andre steder. Den forsvant i det fotografiske inntrykket av kvinnens ansikt, i lyset som falt inn gjennom det usynlige vinduet og i spaserskoens hyperrealisme. Men kvinnens lange hår var en floke av tykk maling med voldsomme innslag av rødt, grønt og blått. Rundt skoen og ankelen over den merket jeg meg tykke striper av blått, grått og hvitt som kunne være påført med kniv, og i disse tykke lagene av farge så jeg avtrykkene av en manns tommel. Det så ut som om denne gesten hadde vært brå, kanskje til og med voldsom. Maleriet er her i dette rommet. Jeg kan se det når jeg vrir på hodet, men det sviktende synet mitt har forandret også det. Jeg kjøpte det av kunsthandleren for to tusen fem hundre dollar omtrent en uke etter at jeg hadde sett det. Erica sto bare noen skritt fra her hvor jeg sitter nå da hun så bildet for første gang. Hun gransket det rolig og sa: «Det er som å betrakte et annet menneskes drøm, ikke sant?» Da jeg snudde meg mot bildet etter disse ordene, så jeg at de blandede teknikkene og det skiftende fokuset faktisk minnet om en drøms fordreininger. Kvinnens lepper var skilt, og de to midtre fortennene hennes stakk litt fram. Kunstneren hadde gjort dem skinnende hvite og litt for lange, nesten som et dyrs. Det var da jeg la merke til et blåmerke like nedenfor kneet hennes. Jeg hadde sett det før, men akkurat da trakk den blårøde flekken, gulgrønn i kanten på den ene siden, blikket mitt mot seg som om denne lille skaden var maleriets egentlige tema. Jeg gikk bort og la fingertuppen mot lerretet og lot den gli rundt blåmerket. Handlingen pirret meg. Jeg snudde meg og så på Erica. Det var en varm dag i september, og armene hennes var bare. Jeg bøyde meg ned og kysset fregnene på skuldrene hennes, så løftet jeg håret opp fra nakken hennes og kysset den myke huden der. Jeg satte meg på kne foran henne og skjøv opp skjørtet hennes og lot fingrene gli over lårene, og så brukte jeg tungen. Hun bøyde knærne litt inn mot meg. Hun trakk av seg trusen, slengte den bort på sofaen med et smil og skjøv meg varsomt bakover ned på gulvet. Hun satte seg overskrevs på meg og håret hennes falt ned over ansiktet mitt da hun kysset meg. Så rettet hun seg opp, vrengte av seg T-skjorten og befridde seg for bh-en. Jeg nøt å se min kone fra den vinkelen. Jeg rørte ved brystene hennes og lot fingeren trekke en trillrund sirkel på det venstre, før hun bøyde seg over meg igjen. Hun kysset meg på pannen og kinnene og haken og begynte å fomle med buksesmekken min.

På den tiden levde Erica og jeg i en tilstand av nesten konstant seksuell opphisselse. Omtrent hva som helst kunne sette i gang et vilt tummel i sengen, på gulvet, og én gang på spisestuebordet. Siden high school hadde jentene kommet og gått i livet mitt. Jeg hadde hatt korte forhold og noen lengre, men det hadde alltid vært dødperioder mellom dem – pinefulle måneder uten kvinner og uten sex. Erica sa at savnet hadde gjort meg til en bedre elsker – at jeg ikke tok en kvinnes kropp som en selvfølge. Den ettermiddagen elsket vi på grunn av bildet. Siden har jeg ofte undret på hvorfor synet av et blåmerke på en kvinnes kropp hadde virket erotisk på meg. Senere sa Erica at hun trodde reaksjonen min hadde noe å gjøre med et ønske om å etterlate et merke på en annens kropp. «Hud er myk,» sa hun. «Det skal lite til for å få sår og blåmerker. Hun ser jo ikke ut som om hun er blitt slått. Det er bare et vanlig lite blåmerke, men måten det er malt på, fremhever det. Det er som om han nøt å gjøre det, som om han ville lage et lite blåmerke som ville vare evig.»

Erica var trettifire år gammel da. Jeg var tretten år eldre, og vi hadde vært gift i et år. Vi bokstavelig talt støtte på hverandre på Butler-biblioteket på Columbia. Det var en lørdag formiddag i oktober, og magasinene var stort sett tomme. Jeg hadde hørt skrittene hennes, hadde følt hennes nærvær bak de dunkle radene av bøker opplyst av en tidsstyrt lampe som ga fra seg en lav, durende lyd. Jeg fant boken jeg lette etter og gikk mot heisen. Foruten lampen var det ikke en lyd å høre. Jeg svingte rundt hjørnet og snublet over Erica, som hadde satt seg på gulvet ved enden av dobbeltreolen. Jeg klarte å beholde balansen, men brillene seilte av nesen på meg. Hun tok dem opp, og da jeg bøyde meg ned for å ta imot dem, begynte hun å reise seg og slo hodet i haken på meg. Da hun så på meg, smilte hun: «Et par sånne til, så har vi kanskje fått til noe – et skikkelig slapsticknummer.» Det var en pen kvinne jeg hadde snublet over. Hun hadde bred munn og tykt, mørkt hår som rakk henne til haken. Det trange skjørtet hadde glidd oppover bena hennes i sammenstøtet vårt, og jeg kastet et blikk på lårene hennes mens hun trakk i skjørtekanten. Da hun hadde rettet på skjørtet, så hun opp på meg og smilte igjen. Da hun smilte for annen gang, dirret underleppen hennes et øyeblikk, og dette lille tegnet på nervøsitet eller forlegenhet tolket jeg som at hun var mottagelig for et fremstøt. Uten det er jeg sikker på at jeg ville bedt om unnskyldning igjen og gått min vei. Men den korte skjelvingen i underleppen, borte på et øyeblikk, avslørte en mykhet i hennes vesen og ga meg et glimt av noe jeg gjettet var hennes omhyggelig skjulte sensualitet. Jeg spurte om hun ville drikke kaffe med meg. Kaffe ble til lunsj, og lunsj til middag, og morgenen etter hadde jeg Erica Stein ved siden av meg i sengen i den gamle leiligheten min på Riverside Drive. Hun sov fremdeles. Lyset fra vinduet falt over ansiktet og håret hennes. Varsomt la jeg hånden på hodet hennes. Jeg lot den ligge der en lang stund, mens jeg så på henne og håpet at hun ville bli.

Vi hadde snakket sammen i mange timer. Det viste seg at Erica og jeg kom fra samme verden. Foreldrene hennes var tyske jøder som hadde reist fra Berlin som tenåringer i 1933. Faren var blitt en fremtredende psykoanalytiker og moren underviste i stemmebruk på Juilliard. Begge var døde nå. De døde med få måneders mellomrom året før jeg møtte Erica, som var året da min egen mor døde: 1973. Jeg ble født i Berlin og bodde der i fem år. Minnene jeg har om den byen er fragmentariske, og noen kan være uriktige, bilder og historier jeg bygde opp av det mor fortalte meg om min tidlige barndom. Erica var født på Upper West Side, der jeg havnet etter tre år i en leilighet i Hampstead i London. Det var Erica som oppfordret meg til å forlate West Side og den komfortable leiligheten min ved Columbia. Før vi giftet oss, sa hun at hun ville «emigrere». Da jeg spurte hva hun mente med det, sa hun at det var på tide å selge foreldrenes leilighet i West 82nd Street og ta den lange subway-turen inn til sentrum. «Jeg kjenner lukten av død her ute,» sa hun, «og desinfeksjonsmidler og sykehus og harsk sachertorte. Jeg er nødt til å flytte.» Erica og jeg forlot barndommens velkjente strøk og tok ny grunn i besittelse blant kunstnerne og bohemene lenger sør. Vi brukte pengene vi hadde arvet av foreldrene våre og flyttet til en loftsleilighet i Greene Street, mellom Canal og Grand.

Det nye nabolaget med de tomme gatene, lave bygningene og unge beboerne frigjorde meg fra bånd jeg aldri hadde tenkt på som hemmende. Faren min døde i 1947, da han var bare førtitre, men mor levde videre. Jeg var enebarn, og etter at far var borte hadde mor og jeg gjenferdet hans i fellesskap. Mor ble gammel og giktisk, men far holdt seg ung og begavet og lovende – en lege som kunne utrettet hva som helst. Dette hva som helst ble alt for mor. I seksogtyve år bodde hun i den samme leiligheten i 84th Street mellom Broadway og Riverside med fars tapte fremtid. En gang iblant, da jeg nylig hadde begynt å undervise, kunne en student tiltale meg med «dr. Hertzberg» i stedet for med «professor», og da tenkte jeg uunngåelig på far. Flyttingen til Soho verken visket ut fortiden min eller fremkalte glemsel, men når jeg svingte rundt et hjørne eller krysset en gate, var det ingenting som minnet meg om min rotløse barndom og ungdom. Både Erica og jeg var barn av flyktninger fra en verden som er forsvunnet. Foreldrene våre var assimilerte jøder av middelklassen, og for dem var jødedommen en religion oldeforeldrene deres hadde levd etter. Før 1933 hadde de tenkt på seg selv som «jødiske tyskere», et begrep som ikke lenger finnes på noe språk. Da vi møttes, var Erica dosent i engelsk på Rutgers, og jeg hadde forelest i kunsthistorie ved Columbia i tolv år. Jeg hadde min doktorgrad fra Harvard, hun sin fra Columbia, noe som forklarte hvorfor hun vandret omkring i bokmagasinene den lørdags formiddagen med kandidatpass. Jeg hadde forelsket meg før, men i nesten hvert eneste tilfelle var jeg før eller senere kommet til et stadium av utmattelse og kjedsomhet. Erica kjedet meg aldri. Det hendte at hun irriterte meg og gjorde meg rasende, men hun kjedet meg aldri. Ericas bemerkning om Bills selvportrett var typisk for henne – enkel, direkte og dyptborende. Jeg følte aldri at jeg var henne overlegen.

Jeg hadde gått forbi Bowery 89 mange ganger, men aldri stanset og sett på huset. Den medtatte femetasjes mursteinsbygningen mellom Hester og Canal Street hadde aldri vært noe mer enn de beskjedne lokalene til en engroshandler, men den tids nøkterne respektabilitet var for lengst over da jeg kom dit for å besøke William Wechsler. Vinduene til det som en gang hadde vært en butikkfasade, var gjenspikret med lemmer, og den solide metalldøren på gatenivå var bulket og forslått som om noen hadde gått til angrep på den med en hammer. En skjeggete mann som drakk av en flaske i en papirpose satt og hang på trammen. Da jeg ba ham flytte seg, gryntet han til meg og halvt rullet, halvt gled ned av steinhellen.

Mitt førsteinntrykk av folk er ofte tilslørt av ting jeg har fått vite om dem etterpå, men i Bills tilfelle var det i hvert fall ett aspekt ved disse første sekundene som ble stående gjennom hele vennskapet vårt. Bill hadde en egen stråleglans – denne gåtefulle tiltrekningskraften som forfører fremmede. Da han møtte meg i døren, så han nesten like ustelt ut som fyren på trappen. Han hadde to dagers skjeggstubb. Det tykke, svarte håret strittet ut fra issen og tinningene, og klærne var dekket med både skitt og maling. Men da han så på meg, kjente jeg likevel at jeg ble trukket mot ham. Han var svært mørk i huden til hvit å være, og de klare, grønne øynene skrånet på en nesten asiatisk måte. Underkjeven og haken var kantete, skuldrene brede og armene muskuløse. Med sine én åttiåtte tårnet han over meg. Senere kom jeg til at den nesten magiske tiltrekningskraften hans hadde noe med øynene å gjøre. Når han så på meg, var det direkte og uten forlegenhet, men på samme tid følte jeg at han var innadrettet, ikke helt til stede. Selv om hans interesse for min person virket oppriktig nok, følte jeg også at han ikke var ute etter noe. Bill utstrålte en selvtilstrekkelighet så fullstendig at den var uimotståelig.

«Jeg leide det på grunn av lyset,» sa han da vi gikk gjennom døren til loftsrommet. Tre lange vinduer i den andre enden av det store værelset var fylt av ettermiddagssol. Bygningen hadde seget litt, slik at den bakre delen lå betydelig lavere enn den som vendte ut mot gaten. Gulvet hadde slått seg, og da jeg så mot vinduene, la jeg merke til dumper i veggplatene som grunne bølger på en innsjø. Den høye delen av atelieret var spartansk, bare møblert med en stol, et bord laget av to sagkrakker og en gammel dør, og et musikkanlegg, omgitt av hundrevis av plater og bånd oppbevart i melkekasser av plast. Rader av lerreter sto stablet mot veggen. Hele rommet luktet sterkt av maling, terpentin og mugg.

Alle dagliglivets nødvendigheter var stuet sammen i den lave delen. Et bord klint inntil et gammelt badekar med løveføtter. En dobbeltseng var plassert like ved et bord, ikke langt fra en utslagsvask, og ovnen stakk fram av en åpning i en kjempemessig reol full av bøker. Bøker var også stablet på gulvet ved siden av, og lå i dusinvis i en lenestol som så ut som om ingen hadde sittet i den på år og dag. Kaoset i boligdelen av loftet avslørte ikke bare Bills fattigdom, men også hvor lite han brydde seg om huslige ting. Han skulle bli rikere med tiden, men hans likegyldighet overfor ting forandret seg aldri. Han forble merkelig ubundet til stedene der han bodde og blind for hvordan de var innredet. Allerede den første dagen følte jeg Bills asketisme, hans nesten voldsomme trang til renhet og hans uvilje til å inngå kompromisser. Følelsen skrev seg både fra det han sa og fra hans fysiske fremtoning. Han var rolig, lavmælt, litt behersket i bevegelsene, likevel utstrålte han en intens målbevissthet som lot til å fylle rommet. I motsetning til andre store personligheter var Bill verken høyrøstet eller arrogant eller ualminnelig sjarmerende. Likevel, da jeg sto ved siden av ham og så på maleriene, følte jeg meg som en dverg som nettopp var blitt forestilt for en kjempe. Følelsen gjorde bemerkningene mine skarpere og bedre gjennomtenkt. Jeg kjempet for å få plass.