Utdrag: «Før frosten»

Henning Mankells nye bok, «Før frosten», som slippes i dag. Les prologen og begynnelsen på første kapittel her!

Prolog

Jonestown, november 1978

Tankene i hjernen hans var som et gnistregn av glødende nåler. Smerten var nesten uutholdelig. For å bevare roen prøvde han desperat å tenke klart. Hva var det som plaget ham mest? Han behøvde ikke å lete etter svaret. Han visste det. Det var redselen. For at Jim skulle slippe løs hundene sine og sende dem ut for å jage ham som om han hadde vært et forskremt dyr på flukt, noe han egentlig også var. Det som skremte ham mest, var Jims hunder. Hele denne lange natten mellom 18. og 19. november, da han ikke orket å springe lenger, men gjemte seg i de morknende restene av et vindfall, syntes han å kunne høre hvordan hundene nærmet seg.

Jim lar aldri noen slippe unna, tenkte han. Den mannen jeg en gang bestemte meg for å følge, fordi han lot til å være oppfylt av en grenseløs og guddommelig kjærlighet, viser seg nå å være en helt annen. Han har umerkelig byttet skikkelse med sin egen skygge eller med den djevelen han alltid har preket mot og advart oss mot. Den selviske demon som hindrer oss i å tjene Gud i underkastelse og lydighet. Det jeg trodde var kjærlighet, har nå forvandlet seg til hat. Jeg burde ha forstått det tidligere. Jim har jo klargjort dette selv, gang på gang. Han har gitt oss sannheten, men ikke hele på én gang, heller som en snikende åpenbaring. Men verken jeg eller noen annen har villet høre det vi har hørt, det som har ligget gjemt mellom ordene. Det er min egen feil ettersom jeg ikke har villet forstå. Når han har samlet oss til prekenene eller sendt ut meldingene sine, har han ikke bare snakket om den åndelige forberedelsen som hver og en av oss må gjennomgå før dommedag opprinner. Han har også sagt at vi når som helst må være rede til å dø.

Han avbrøt tanken og lyttet ut i mørket. Hørte han ikke det fjerne glammet fra hundene? Men de fantes fortsatt bare inni ham, innestengt i hans egen redsel. På nytt vendte han i sin forvirrede, skremte hjerne tilbake til det som hadde skjedd i Jonestown. Han måtte forstå. Jim hadde vært deres leder, deres hyrde, deres pastor. De hadde fulgt ham under uttoget fra California da de ikke lenger holdt ut forfølgelsen som myndigheter og massemediene utsatte dem for. I Guyana skulle de virkeliggjøre drømmen om et liv i frihet gjennom Gud og i fellesskap med hverandre og naturen. I begynnelsen hadde alt også blitt som Jim hadde sagt. De hadde snakket om at de hadde funnet sitt paradis. Men noe hadde skjedd. Kanskje de ikke kunne virkeliggjøre den store drømmen her i Guyana? Kanskje de var like truet her som i California? Kanskje de ville bli nødt til ikke bare å forlate et land, men også å forlate livet, for i fellesskap med Gud å kunne skape den tilværelsen de hadde lovet hverandre. «Jeg har sett gjennom mine egne tanker,» sa Jim. «Jeg har sett lenger enn jeg har sett før. Dommedag er nær. Hvis vi ikke skal bli trukket ned i denne fryktelige malstrømmen, må vi kanskje dø. Bare ved å dø, kommer vi til å overleve.»

De skulle begå selvmord. Første gang Jim hadde stått der på bønneplassen og snakket om det, var det ingenting skremmende ved ordene hans. Først skulle foreldrene gi barna sine fortynnet cyanid, som Jim oppbevarte i store plastkar i et låst rom på baksiden av huset sitt. Etterpå skulle de selv ta gift, og de som nølte, som i det siste avgjørende øyeblikk sviktet i sin tro, skulle få hjelp på veien av Jim og hans nærmeste medarbeidere. Hvis giften tok slutt, fantes det våpen. Jim skulle selv sørge for at alle døde før han rettet våpenet mot sitt eget hode. Han lå under treet og gispet i den tropiske varmen. Hele tiden lyttet han etter Jims hunder. De store, rødøyde monstrene som alle var redde for. Jim hadde sagt at de som hadde valgt å leve i hans menighet og som hadde vært med på den store utvandringen fra California hit til ødemarken i Guyana, ikke hadde noen annen vei å gå enn den Gud bestemte. Den veien Jim Warren Jones hadde bestemt var den rette.

Det hadde lydt så betryggende, tenkte han. Ingen kunne som Jim forvandle ord som død, selvmord, cyanid og skytevåpen fra noe truende og skremmende til noe vakkert og ettertraktelsesverdig.

Han grøsset. Jim har gått rundt og sett alle de døde, tenkte han. Han ser at jeg er borte, og han kommer til å slippe hundene etter meg. Tanken hogg tak i ham. Alle de døde. Tårene begynte å renne. Det var først nå han for alvor forsto hva som hadde skjedd. Maria og jenta, alle var døde, også de. Men han ville ikke tro det. Maria og han hadde hvisket om det om nettene. Jim holdt på å bli gal. Han var ikke den samme mannen som en gang hadde lokket dem til seg, lovt dem frelse og en mening med livet hvis de ga seg hen til Folkets Tempel, som var Jims skaperverk. Det som en gang hadde truffet dem som en nåde, Jims ord om at den eneste lykken fantes i fortrøstningen til Gud, til Kristus, i troen på alt det som ventet hinsides dette jordeliv, som snart skulle være over. Det var Maria som hadde sagt det tydeligst, at «Jims øyne hadde begynt å flakke. Jim ser aldri på oss lenger. Han ser forbi oss, og øynene hans er kalde, som om han ikke lenger vil oss noe godt.»

De burde kanskje komme seg av sted, hvisket de om nettene. Men hver morgen hadde de sagt til hverandre at de ikke kunne forlate det livet de hadde valgt. Jim ville snart bli som vanlig igjen. Han gjennomgikk en krise, svakheten ville snart være over. Jim var den sterkeste av dem alle. Uten ham hadde de ikke levd i det som uansett var som et bilde av paradiset.

Han pirket vekk et insekt som famlet seg over det svette ansiktet hans. Jungelen var varm, dampende. Insektene kom kravlende og krypende fra alle kanter. En grein klemte plutselig mot det ene beinet. Han fór opp og trodde det var en slange. I Guyana var det mange giftige slanger. Bare i løpet av de tre siste månedene var to av koloniens medlemmer blitt bitt, beina deres hadde hovnet voldsomt opp, antatt en blåsvart farge og siden sprukket opp i illeluktende verkebyller. Den ene, en kvinne fra Arkansas, hadde dødd. De hadde begravd henne på koloniens lille kirkegård, og Jim hadde holdt en av sine store prekener, akkurat som før i tiden, da han hadde kommet til San Francisco med kirken sin, Folkets Tempel, og snart blitt kjent som en bemerkelsesverdig vekkelsespredikant.

Det fantes et minnebilde som var tydeligere enn nesten alt annet i livet hans. Hvordan han hadde vært så slått ut av alkohol og stoff og dårlig samvittighet overfor den vesle jenta han hadde forlatt, at han hadde tenkt at nå ville han ikke mer. Nå skulle han dø, bare kaste seg foran en lastebil eller et tog, og deretter ville alt være over og ingen kom til å savne ham, aller minst han selv. Det var under en av de siste vandringene gjennom byen, da det var som om han gikk rundt og tok farvel med mennesker som uansett ikke brydde seg om hvorvidt han levde eller døde, at han tilfeldigvis kom forbi huset der Folkets Tempel holdt til. «Det var Guds forsyn,» sa Jim til ham seinere, «det var Gud som så deg og bestemte at du var en av de utvalgte, en av dem som skulle få oppleve nåden ved å leve gjennom ham.» Hva det var som hadde drevet ham til å gå inn i dette huset som ikke lignet noen kirke, visste han fortsatt ikke. Ikke engang nå da alt var over og han lå under et tre og ventet på at Jims hunder skulle komme og rive ham i fillebiter.

Han tenkte at han burde komme seg av sted, fortsette flukten. Men han kunne ikke forlate gjemmestedet sitt. Dessuten kunne han ikke forlate Maria og jenta. Han hadde allerede én gang i sitt liv forlatt et barn. Han kunne ikke la det skje igjen.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Om morgenen hadde alle stått tidlig opp som vanlig. De hadde samlet seg på bønneplassen utenfor Jims hus og ventet. Men døra forble stengt, som så ofte i det siste. De hadde bedt bønnene sine alene, alle de 912 voksne og 320 barna som befant seg i kolonien. Så hadde de gått til sine forskjellige gjøremål. Han ville aldri ha overlevd hvis han ikke akkurat den dagen hadde forlatt kolonien sammen med to andre for å lete etter to bortkomne kyr. Da han hadde gått fra Maria og jenta, hadde han ikke hatt noen forutanelse om at det truet noen fare. Det var først da de hadde kommet opp på den andre siden av kløfta, som var koloniens yttergrense mot regnskogen rundt, han hadde forstått at noe var i gjære.

De hadde bråstanset da de hørte skudd fra kolonien, kanskje hadde de også kunnet skjelne menneskeskrik fra den massive skvatringen fra fuglene rundt dem. De hadde sett på hverandre og deretter begynt å springe ned i kløfta igjen. Han hadde kommet bort fra de to andre, han var ikke engang sikker på om de ikke plutselig hadde bestemt seg for å flykte i stedet. Da han kom ut fra skyggen under trærne og klatret over gjerdet til den delen av Folkets Tempel der den store frukthagen lå, var det stille. Altfor stille. Ingen mennesker plukket frukt. Det fantes ingen mennesker i det hele tatt. Han sprang innover mot husene, og han forsto at det hadde skjedd noe fryktelig. Jim hadde kommet ut igjen. Han hadde åpnet den lukkede døra, men han hadde ikke kommet med kjærlighet, han hadde kommet med det hatet som stadig oftere glimtet til i øynene hans.

Han merket at han holdt på å få krampe, og vred forsiktig på kroppen. Hele tiden lyttet han etter hundene. Men alt han hørte, var gresshoppenes gnissing og suset fra nattfuglene som strøk forbi over hodet hans. Hva var det han hadde kommet fram til? Da han hadde sprunget gjennom den folketomme frukthagen, hadde han prøvd å gjøre det Jim hadde sagt var et menneskes eneste mulighet til å finne den store nåden. Å legge sitt liv i Guds hånd.

Nå hadde han lagt sitt liv og sin bønn i Guds hånd, la Maria og jenta være uskadd, uansett hva som har skjedd. Men Gud hadde ikke hørt ham. Han husket at han i sin fortvilelse hadde tenkt at det kanskje var Jim og Gud som hadde løsnet skudd mot hverandre, de skuddene han hadde hørt ovenfor kløfta.

Det var som om han stormet rett inn i den støvete gaten i Jonestown, der Gud og pastor Jim Warren Jones sto rett overfor hverandre for å skyte de siste skuddene. Men Gud hadde han ikke sett. Jim Jones hadde vært der, hundene hadde gjødd som avsindige i burene sine, og overalt på bakken hadde det ligget mennesker, og han hadde straks sett at de var døde. Det var som om de var blitt slått i bakken av en rasende knyttneve fra himmelen. Jim Jones og hans nærmeste medarbeidere, de seks brødrene som alltid fulgte ham, som var tjenerne og livvaktene hans, hadde gått rundt og skutt mot barn som hadde prøvd å kravle vekk fra sine døde foreldre. Han hadde sprunget rundt blant alle disse likene, og han hadde lett etter Maria og jenta uten å finne dem.

Det var da han hadde skreket Marias navn, at Jim Jones ropte på ham. Han hadde snudd seg og sett pastoren løfte en pistol mot ham. De sto tjue meter fra hverandre, mellom dem på den brunsvidde bakken lå de døde, vennene hans, sammenkrøpet og låst som i krampe i sine siste åndedrag. Jim hadde løftet pistolen, siktet med begge hendene rundt skjeftet og deretter fyrt av. Skuddet hadde bommet. Før Jim rakk å skyte igjen, hadde han begynt å springe. Flere skudd ble løsnet bak ham, og han hadde også hørt Jim brøle av raseri. Men han var ikke blitt truffet, han hadde snublet av sted over alle de døde og hadde ikke stanset før det var blitt mørkt. Da hadde han krøpet inn og gjemt seg under treet. Fortsatt visste han ikke om han var den eneste som hadde overlevd. Hvor var Maria og jenta? Hvorfor overlevde bare han? Kunne et enslig menneske overleve dommedag? Han forsto ikke. Men han visste at det ikke var noen drøm.

Daggryet kom. Varmen steg som en damp fra trærne. Da skjønte han at Jim ikke kom til å slippe hundene. Han halte seg forsiktig fram fra treet, ristet på beina, som hadde sovnet, og reiste seg opp. Så begynte han å gå mot kolonien. Han var svært trøtt, han sjanglet og var sterkt plaget av tørst. Fortsatt var alt stille. Hundene er døde, tenkte han. Jim sa at ingen skulle unnslippe. Ikke engang hundene. Han klatret over gjerdet og begynte å springe. De første døde lå foran ham på bakken. De som hadde prøvd å komme seg unna. Han så at de var blitt skutt i ryggen.

Så stanset han. En mann lå foran ham på bakken, framstups. Forsiktig bøyde han seg ned på skjelvende bein og snudde liket. Jim så ham rett inn i øynene. Blikket hans har sluttet å flakke, tenkte han. Jim ser meg rett inn i øynene igjen. Han blunker ikke engang. En meningsløs tanke fór gjennom hodet hans. De som er døde, blunker ikke. En innskytelse fikk ham til å ville slå, sparke Jim rett i ansiktet. Men han gjorde det ikke, han reiste seg opp, han som var den eneste levende blant alle de døde, og han fortsatte å lete til han fant Maria og jenta.

Maria hadde prøvd å komme seg unna. Hun hadde falt forover da hun var blitt truffet i ryggen, og hun hadde holdt jenta i armene. Han bøyde seg ned og gråt. Nå er det ingenting igjen, tenkte han. Jim forvandlet vårt paradis til et helvete.

Han ble hos Maria og jenta til et helikopter begynte å sirkle over plassen. Da reiste han seg og gikk. Han tenkte på noe Jim hadde sagt, i den gode tiden, like etter at de hadde kommet til Guyana. «Sannheten om et menneske kan like gjerne oppfattes med nesa som med øynene eller hørselen. Djevelen skjuler seg i mennesket, og Djevelen lukter svovel. Kjenner du svovellukt, skal du løfte korset.»

Hva som ventet ham, visste han ikke. Han fryktet det som skulle komme. Han lurte på hvordan han kunne fylle det store tomrommet etter Gud og Jim Jones.

Del I

Ålemørke

1

Litt over ni om kvelden den 21. august 2001 begynte det å blåse. Bølger kruset seg på Marebosjön, som lå i et dalsøkk på sørsiden av Romeleåsen. Mannen som ventet i skyggene ved stranden, stakk en hånd opp i luften og kjente hvor vinden kom fra. Den var nesten rett sørlig, tenkte han fornøyd. Altså hadde han valgt det riktige stedet for å legge ut fôret og lokke til seg dyrene han snart skulle begynne å ofre.

Han satte seg på steinen, der han hadde bredt ut en genser for ikke å bli kald. Skydekket på himmelen slapp ikke igjennom noe lys. Ålemørke, tenkte han. Det kalte den svenske lekekameraten min det da jeg vokste opp. I augustmørket begynner ålen å vandre. Det er da de støter på kilene og vandrer mot teinens indre. Fella klapper igjen.

Han lyttet ut i mørket. De følsomme ørene hans oppfattet en bil som passerte i det fjerne. Ellers var alt stille. Han tok opp lommelykta og lot lyset spille over stranden og vannet. De begynte å komme nå, kunne han se. Han skimtet to hvite flekker mot det mørke vannet, hvite flekker som snart skulle bli flere og vokse seg større.

Han slokte lykta og lette i hjernen, som han hadde trimmet og temmet til en trofast og underdanig medarbeider, etter beskjed om hvor mye klokka var. Tre minutter over ni. Så løftet han armen. Viserne lyste i mørket. Tre minutter over ni. Han hadde hatt rett. Naturligvis hadde han hatt rett. I løpet av en halv time skulle alt være gjort, og han ville ikke behøve å vente lenger. Han hadde lært at det ikke bare var mennesker som ble drevet av et behov for å være punktlige. Det var noe dyr også kunne læres opp til. Det hadde tatt ham tre måneder å forberede det som skulle skje akkurat i kveld. Langsomt og metodisk hadde han vent dem han skulle ofre, til sitt nærvær. Han hadde gjort seg til deres venn.

Det var hans største ressurs i livet. Han kunne gjøre seg til venns med alle. Ikke bare med mennesker, men med dyr også. Han gjorde seg til venns med dem, og ingen visste hva han egentlig syntes og tenkte. Han tente lommelykta igjen. De hvite flekkene var flere, og de hadde vokst. De nærmet seg stranden. Snart behøvde han ikke å vente lenger. Han lyste med lommelykta mot stranden. Der var de to sprayflaskene med bensin og brødbitene han hadde strødd utover på stranden. Han slokte lykta og ventet.

Da tiden var inne, handlet han akkurat så rolig og metodisk som han hadde planlagt. Svanene hadde kommet opp på stranden. De nappet til seg brødbitene og lot ikke til å merke at det var et menneske i nærheten. Eller så brydde de seg ikke om det, siden de hadde vent seg til at han ikke utgjorde noen fare. Han brukte ikke lommelykta lenger, men hadde tatt på seg briller med nattsikte. Det var seks svaner på stranden, tre par. To hadde lagt seg ned, mens de andre drev og pusset fjærene sine eller fortsatte å lete med nebbene etter brødbiter.

Øyeblikket var inne. Han reiste seg, grep de to sprayflaskene i hver sin hånd, sprutet en sky av bensin på hver av fuglene, og før de rakk å flakse sin vei, hadde han sluppet en av boksene og tent på den andre. Den brennende bensinen antente straks svanenes vinger. Som flaksende ildkuler prøvde de å unnslippe ved å fly utover innsjøen. Han prøvde å fange inn bildet og lyden av det han så; de brennende, skrikende fuglene som flakset utover innsjøen før de styrtet mot vannet og døde med fresende og rykende vinger. Som brustne trompeter, tenkte han. Slik skal jeg huske deres siste skrik.

Det hele hadde gått svært fort. På mindre enn ett minutt hadde han satt fyr på svanene, sett dem flakse av sted, og så hadde de styrtet mot vannet og alt var mørkt igjen. Han var fornøyd. Alt hadde gått bra. Denne kvelden var blitt som han hadde tenkt, en famlende begynnelse.

Han kastet de to sprayflaskene i vannet. Han puttet genseren han hadde sittet på, ned i ryggsekken og lyste deretter rundt seg for å kontrollere at han ikke hadde glemt noe. Da han hadde forvisset seg om at han ikke hadde etterlatt noen spor, tok han fram en mobiltelefon fra jakkelomma. Han hadde kjøpt den noen dager tidligere i København. Den kunne ikke spores til ham. Han slo nummeret og ventet.

Da han fikk svar, ba han om å bli satt over til politiet. Samtalen var kort. Så kastet han mobilen i vannet, tok på seg ryggsekken og forsvant i mørket.

Vinden hadde da begynt å dreie mot vest og kom i stadig hyppigere kast.

AKTUELL MED NY BOK: Henning Mankell med «Før frosten».