Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utdrag fra «Bakgård»

20-åringen Andreas Aakerlid setter seg fore å reise med tog, buss, kamel eller hva det måtte være for å besøke sin kjæreste i Burkina Faso. Aakerlid lever etter slagordet «å reise er som å drømme med åpne øyne». Men det viser seg at reisen byr på flere utfordringer, og hovedpersonen strander etter hvert i Tanger hos en gjeng halvkunstnere og eksentrikere i kretsen rundt Paul Bowles. Her er et lite utdrag fra romanen, som kommer i butikkhyllene i oktober:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det er mange passasjerer om bord, arabere og europeere sitter om hverandre, tradisjonelle drakter bryter mot stramme dresser og løse, vestlige fritidsklær. Hvitkledde kelnere løper på kryss og tvers mellom bordene, og det klirrer i glass. Det er den jevne sjøbrisen som får passasjerene til å holde ut i solsteiken. Det er behagelig og forfriskende å sitte ute på dekk, fergen glir langsomt mot Tanger, uten å gynge nevneverdig. Araberne virker forventningsfulle og glade. Ja ikke en gang europeerne synes å bekymre seg, tenker jeg. Gleder de seg til å oppleve det eksotiske og opprinnelige folkelivet de har lest om og sett på TV? Eller har de fleste vært i Afrika før, kjenner folk der og lengter etter å se igjen vennene sine, omfavne kjærester og sette seg ved et bord på stamcafeen? Er det dette som gjør dem rolige og trygge? Jeg stivner til, griper meg til halsen som om jeg ikke lenger klarer å puste. Det er ikke til å fatte hva jeg ser, jeg nekter å tro det. Jeg glipper ølglasset, og greier å fange det igjen før glasset deiser i dekket. Jeg tar meg sammen og strammer grepet om ølglasset og puster ut, forsøksvis rolig og behersket. Det er ikke mulig, tenker jeg og stirrer enda en gang på ansiktet foran meg. Fyren har fulgt etter meg, rett og slett, og det er mer enn jeg kan fatte. Jeg går med søvngjengerens numne, besluttsomme skritt over fergedekket, på vei bort til bordet hvor jeg har gjenkjent mannen som snakket til meg på jernbanestasjonen i Madrid dagen før. Han er ikke til å ta feil av. Han er kledd i den samme, tettsittende hvite dressen som i går, hvite sko og gul skjorte har han også, nøyaktig som sist, håret er oljet og glattkjemmet, og i brystlommen har han det rødprikkete silketørklet. Han sitter sammen med to kvinner, de drikker hvitvin av glass fylt med isbiter, de ler anstrengt til det som blir sagt, uten tilsynelatende å lytte til hva den andre og tredje måtte ha å si av spissfindigheter, kommentarer og sludder om felles kjente, vær og vind. Kvinnene har hatter på hodene, og om halsen har de viklet mønstrede silkeskjerf. Sjøbrisen fanger opp silkestoffet, og kvinnene tviholder på hattene.

Jeg stanser ved bordet og stiller meg foran de tre lattermilde og hvitvinsdrikkende passasjerene. Valderon nikker gjenkjennende, han stryker seg over håret, glatt og skinnende.

«Har du stilt klokken?» spør jeg, og setter meg på stolen ved siden av ham. «Marokko er en time etter Spania.»

«Tid har ingen betydning i Afrika,» svarer han og ler støyende. Han løfter glasset mot kvinnene. «Den nye vennen min er på vei til Sahara. Stakkars liten! Han har ikke peiling på hva som venter ham. Skål!»

) Kolon Forlag 2003