Utdrag: «Heksenes forsvarere»

Les utdrag av Jan Guillous nye bok, «Heksenes forsvarere».

I

Om hvordan Bloksberg ble forvandlet fra fantasi til virkelighet

Gjeterjentas møte med feil prest til feil tid

Gertrud Svensdotters beviselig gode fortellerkunst og livlige fantasi ble årsak til mange menneskers død. Det er sant. Og det er inngående dokumentert frem til hver halshugning, hvert bål og hvert siste piskeslag. Ettertiden har dømt Gertrud Svensdotter hardt og beskrevet henne som bevisst ondskapsfull.

Henne vil jeg imidlertid forsvare. Anklagen om ondskapen hennes er meningsløs allerede av den grunn at hun var bare barnet da hun ble trukket inn i marerittet.

Hun var født oppe i Lillhärdal i Härjedalen, men var blitt sendt ned til slektninger i landsbyen Åsen i Österdalerna. Hun bodde hos farfarens søster, noe som antakelig var verken bedre eller verre enn å bo oppe i Lillhärdal. Men trolig hadde faren, Sven Nilsson Hwass, villet kvitte seg med henne, i alle fall midlertidig, på grunn av en del hverdagslig kiv i familien. Moren til Gertrud hadde lidd barseldøden, og faren gikk i tanker om å gifte seg med en nittenårig tjenestejente som het Märit Jonsdotter. Dette hadde lille Gertrud vondt for å avfinne seg med. Og så ble hun sendt ned til Åsen-slekten ved östra Dalälven.

Det var ikke noe underlig med denne beslutningen, verken for samtiden eller for ettertiden. Men det skulle føre til at Märit Jonsdotter ble brent på bål.

Om høsten i 1667, i slutten av september eller begynnelsen av oktober, var Gertrud ute og gjette geiter ved et sted som het Hommansäng i nærheten av elven. Hun var elleve år gammel og hadde ikke bare ansvar for geitene, men sikkert også for den to år yngre Mats Nilsson. I seterkulturen var små barns arbeid slikt som kunne utføres i hjemmet eller i nærheten av ens egen landsby, og gutter og jenter kunne uten problemer utføre oppgavene sammen. Når guttene ble ynglinger, sluttet de å arbeide med andre dyr enn hester. Og når jentene ble eldre, kunne de ta til med sommerarbeid på setrene, der de fremstilte ost og smør, et arbeid som ble tillagt stor verdi både økonomisk og i sosial prestisje.

Men nå, denne satans høsten, var Gertrud og Mats ute sammen for å passe landsbyens geiter. En gang i løpet av dagen ble de uvenner om et brødstykke. Det ble slagsmål, og den to år eldre Gertrud vant.

Senere på ettermiddagen oppdaget de at noen av geitene hadde forvillet seg ut på en liten elveholme som het Lisleön. Det hadde regnet mye den sommeren, og elven gikk kanskje noe striere enn det som var vanlig såpass tidlig på den fargerike høsten. Uansett våget ikke Mats seg ut i elven, selv om Lisleön lå like ved bredden, så det ble Gertrud som vasset over og leide geitene tilbake med et fast grep om hornene, slik at hun gikk stødigere selv også.

Det er hele historien, i alle fall slik som vi kan tolke og forstå den i ettertid. Det var bare dette som faktisk hendte.

Men da den niårige Mats skulle fortelle faren om hendelsen, tiltjafset etter slåsskampen og kanskje skamfull over at han ikke hadde våget å gå ut etter geitene selv om han var gutt, må han ha tilføyd et og annet. Han kom med en overnaturlig forklaring på at Gertrud kunne vasse ut i elven, men ikke han.

Den trøstende faren tok parti med den lille sønnen sin, naturlig nok. Og det spørs om faren ikke overdrev litt, eller i alle fall pyntet på historien, da han traff nemndmannen Olof Matsson i nabolandsbyen. Og nemndmann Matsson forbedret sikkert historiens dramatikk da han i sin tur gjenga den for landsbyenes sogneprest, Lars Elvius.

Men dermed var styggen løs.

For den versjonen av hendelsen på Lisleön som Lars Elvius nå måtte ta stilling til, gikk ut på at Gertrud hadde kunnet gå på vannet som Jesus Kristus selv. Men dette mirakelet hadde en ond forklaring, for Gertrud hadde først påkalt Djevelens hjelp, noe hun også hadde fått. Djevelen hadde innfunnet seg i egen høye person og smurt Gertruds bein og føtter med en tryllesalve. Derfor hadde hun og ikke lille Mats kunnet redde geitene.

Sogneprest Lars Elvius grep saken an med stort alvor. Han sendte bud på Gertrud og tok fatt på en lang serie forhør. Disse vet vi dessverre ingenting om, for han førte ingen protokoll. Forhørene varte imidlertid i flere måneder, og må ha gått ut på at Gertrud skulle erkjenne en pakt med Djevelen.

Hun nektet lenge og iherdig. Men på nyåret 1668 fikk sogneprest Elvius hjelp av en Erich Erichsson, 15 år gammel. Erich kunne fortelle at Gertrud såvisst ofte hadde dratt til Bloksberg, og at hun dessuten hadde ført en av småsøstrene hans dit, foruten en del andre navngitte barn.

Forhørene med Gertrud hadde ikke akkurat vært noen hemmelighet på bygda, og siden sognepresten tok saken så alvorlig, hadde han på forskjellige vis nevnt den for de fleste av sognebarna, både fra prekestolen og som sjelesørger. Det ene øyenvitnet etter det andre meldte seg beredvillig, og slik ble situasjonen uholdbar for den nektende Gertrud.

Det klokeste for hennes del ble å tilstå så mye som folk forventet. Selv om Gertrud ikke var tilstrekkelig vel bevandret i kristen tro, særlig ikke i de vanskelige betraktningene omkring Nådens under, bør den samvittighetsfulle sognepresten ha gjort sitt beste for å forklare saken.

Først med bekjennelsen kan en kristen få tilgivelse av Gud og mennesker. Men den som nekter, slik den allerede overbevisende Gertrud gjorde, og som dermed holder fast ved synden, forbryter seg ytterligere mot både Gud og mennesker. Konsekvensen av dette er lett å forstå, og i religiøs forstand er den fullstendig logisk: Tilstå, så kan alt tilgis!

Men å tilstå noe som ikke er sant hadde sine problemer, nemlig det raskt økende kravet om å forklare nærmere. Hvis du nå drar til Bloksberg slik vitnene forteller og slik du så velvillig har tilstått, hvem var det da som lærte deg den onde kunsten? Hvem av sambygdingene dine har du sett på Bloksberg? Husk det, lille frøken, at du får ikke syndenes forlatelse før du har lettet ditt hjerte fullstendig og ærlig!

Og etter hvert som Gertrud tilstår og ryktene om bekjennelsene hennes sprer seg, kommer nye barn inn i handlingen – av og til frivillig, av og til leid etter øret av foreldrene, men nesten alltid med livlige og entusiastiske skildringer av livet på Bloksberg. Ennå skjønte ikke barna hvilke uhyggelige konsekvenser fortellingene deres skulle få. Og senere, når den saken åpenbarte seg i all sin blodige virkelighet, var det for sent å begynne å ta noe tilbake.

Under kvartherredstinget i september 1668, knapt et år etter episoden med geitene ved elven, anga Gertrud Svensdotter nitten personer, derav åtte voksne, for trafikk til Bloksberg. Den hun pekte ut som lærer i de djevelske kunstene ble – naturlig nok for oss som betrakter hendelsene i ettertid – Märit Jonsdotter, som faren hadde tenkt å gifte seg om igjen med.

Snart skulle heksebålene klargjøres. Historien med Gertrud og geitene ute på en holme i Dalaälven ble tross sin tilsynelatende ubetydelighet begynnelsen på et av de mørkeste kapitlene i svensk rettshistorie. Panikken bredte seg raskt over store deler av Sverige, og da bålene sluknet et knapt tiår senere, var over tre hundre mennesker henrettet. De aller fleste etter å ha tilstått.

Øyenvitneskildring fra Bloksberg

På denne tiden, i begynnelsen av heksehysteriet de første årene, var Bloksberg et muntert og hovedsakelig lyst sted. Men etter hvert som bøddeløksene og heksebålene arbeidet seg videre fra Älvdalen i de østre delene av Dalarna og utover i landet, ble denne Djevelens bolig atskillig dystrere. Til å begynne med var legenden om Bloksberg nærmest som sagn å betrakte, og det var velkjent i minst to hundre år før det ble forvandlet til juridisk virkelighet.

I hele Europa tok hekser seg til fest hos Djevelen på de forskjelligste måter – ikke alle kunne fly – for å spise de mest motbydelige ting, helstekte barn med frosker, padder og ormer i saus av flaggermusblod, og for å ha seksuelle orgier både med hverandre og med Djevelen. Slik hadde det vært fra senmiddelalderen av.

Men festene hos Djevelen i Dalarna var forholdsvis anstendige til å begynne med, og dessuten både hyggelige og kulinarisk vederkvegende. Det trengtes noen års bearbeidelse fra de svenske prestenes side for å få Bloksberg til å bli utrivelig.

En av prestene som sammen med Lars Elvius skulle bli opptatt med hekseforhør og retterganger i flere år, var sogneprest Elavus Skragge i Mora. Fra hans hånd har vi en utførlig redegjørelse, et slags sammendrag av situasjonen på Bloksberg omkring år 1670. Nedenfor gjengir jeg fortellingen hans slik han skrev den selv, men jeg forkorter den en smule og oversetter ordene hans til moderne språk. For en slik tekst skal egentlig ikke leses på et gammeldags, grotesk stavet og halvveis latinisert språk med tysk syntaks. Det gir bare et urettferdig komisk og uvirkelig inntrykk. Og det pastor Skragge skrev var såvisst ikke beregnet på å virke komisk eller urimelig. Tvert imot, det nedenstående skrev han omhyggelig og samvittighetsfullt både som det vitnet og som den sjelesørgeren han var:

«Ifølge vitneutsagn i Älvdalen kontakter man Djevelen gjennom diskret å begi seg til et avsides sted hvor to veier krysser hverandre. Der kler man seg naken og løper tre ganger rundt veikrysset. For hver runde påkaller man Satan med stadig høyere stemme. Ordene som brukes er vanligvis disse: «Antifar, kom og før oss til Bloksberg!»

Når Djevelen innfinner seg, kan han være kledd på flere måter, men oftest i grå jakke, rød bukse og blå strømper. Han har rødt skjegg og bærer høy hatt prydet med fargeglade dusker og kuler. Likeledes prydet er knestrømpene.

Nå spør Djevelen dem som har påkalt ham om de er rede til å tjene ham med kropp og sjel. Når det spørsmålet blir besvart med ja, setter han seg på det ridedyret eller den tingesten han for øyeblikket disponerer for formålet, og ber gjestene stige på. Deretter bærer det i vei over kirker og hav og store moer frem til den grønne, vidstrakte engen hvor Bloksberg ligger.

De stanser ved kirkene de passerer underveis, og da må gjestene fare opp til kirkeklokkene og gnage løs metallfragmenter eller rust med tennene.

Når man har lært seg å fare på denne måten, får man et tryllehorn med heksesalve av djevelen, samt en sal med trespiker som salen skal festes med. Når kreaturene er salet og klare til avgang, snur man dem opp-ned og kjører dem med bakenden først...

Til befordringen kan man imidlertid bruke en mengde ting – bakespader, til og med mennesker, ildraker og annet. Og når man rir på geiter og har mange barn med seg, setter man en stang i enden på geita slik at alle skal få plass...

Foreldrene som sitter og våker over barna hele natten, slik at de ikke skal bli bortført, pleier å rykke og riste i barnet så snart de får inntrykk av at det holder på å bli bortført. Dessverre er dette ofte forgjeves, noe som viser seg ved at barnet blir kaldt. Hvis man da setter et tent lys mot barnets hår, brenner det ikke. Denne tilstanden kan vare i opptil flere timer. Når barna senere kommer til bevissthet, klager de ofte høylytt, gråter og påkaller Gud så godt de kan...

Om selve Bloksberg er vitneutsagnene samstemte. Bloksberg ligger ved en behagelig eng med vid utsikt over et vakkert landskap. Foran selve hovedbygningen står en stor, malt portal, og innenfor den, men foran storstua, ligger en beitemark hvor gjestene kan slippe ridedyra sine når de ankommer.

Inne i storsalen er det dekket langbord hvor kjerringer står på hodet ved kortendene og tjener som lysestaker; de har kjerter stukket inn i de nedre kroppsåpningene. Innenfor salen har Satan et kammers hvor flere senger er dekket med fint krusede laken.

Det første som forventes av gjestene er at de avsverger troen på Gud og overlater kropp og sjel til Satan, som de kaller Liothe. Deretter skjærer han dem i en finger og omdøper dem til navn som Stygging.

Videre gir Satan dem en skinnpung hvor de skal oppbevare metallfragmentene som de gnager løs fra kirkeklokkene, og dessuten en stein, slik at de skal kunne senke pungen og innholdet i havet når de flyr forbi. I den sammenheng skal de uttale besvergelsen «Slik dette aldri kommer tilbake til kirkeklokken, kommer heller aldri sjelen min til himmelen.»

På en del barn kan man se arr etter snittene Satan foretar når han skriver dem inn i menigheten sin. En jente hadde et stort og tydelig arr over hele fingeren, og forklarte det med at Satan tok i litt for ivrig fordi hun ikke holdt frem hånden på riktig måte.

Etter disse forberedelsene setter gjestene seg til bords, og de som Satan liker best har de fineste bordplassene. Barna må vanligvis stå nede ved døren, men Satan passer på at også de blir servert. Det fortæres kål, flesk, brød, smør, melk og ost. Enkelte sier at maten smaker utmerket, andre har motsatt oppfatning.

Etter måltidet blir det dans, banning og slagsmål. Satan spiller selv. I Älvdalen spiller han på en harpe som han stemmer med ildrake. Men i Mora, derimot, disponerer han et helt spillemannslag.

Etter dans og forlystelser går Satan inn på kammerset med dem han behager og har samleie med dem, noe mange kvinner jo har tilstått. Når vi spør hvordan dette oppleves, er svaret vanligvis at det ikke er noen merkbar forskjell mellom samleie med Satan og vanlige forlystelser av den typen, kanskje bortsett fra at Satan ofte oppleves som svært kald.

De barna som blir ført inn på kammerset, vier Satan før han lærer dem hvordan samleiene skal gjennomføres. Deretter føder de padder og ormer...

Han viser dem himmerike og helvete og forklarer at himmerike er for dem som tjener ham, og at helvete er for de andre. I helvete viser han dem en stor djevel som ligger lenket som en drake i ilden, og han sier at den som røper noe for mennesker eller prester om sitt samvær på Bloksberg skal bli fortært av den draken, eller han truer med å slippe den løs slik at hele Sverige trues av undergang. Og da det begynte å ryktes at en kongelig kommisjon mot trolldom var nedsatt i Stockholm, sendte Satan noen av tjenerne sine dit for å myrde kongen og regjeringen slik at kommisjonen ikke skulle komme til Dalarna. En del personer har jo ganske riktig bekjent at de har fløyet til et stort hus i Stockholm om natten for å gjøre det av med kommisjonens medlemmer. Det skulle skjedd på den måten at de stakk dem i hodet med kniver, men i det avgjørende øyeblikk ble knivene helt myke slik at ingen skade oppsto.

Barna forteller også om en hvit engel som hindrer dem i å gjøre det Satan befaler, eller som holder hånden i veien for maten som Satan prøver å stappe i dem...»

SKRIVER OM HEKSEPROSESSER: Jan Guillou er nok en gang norgesaktuell. Les utdrag fra boka og <a href=http://www.dagbladet.no/kultur/2002/10/16/351431.html>møt ham på Dagbladet.no</A> neste fredag!