Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sommerboka i Dagbladet 2019

Utdrag: Roy Jacobsen og Anneliese Pitz' «Mannen som elsket Sibir»

På 1800-tallet reiste tyske Fritz Dörries til Sibir for å kartlegge dyr, planter og mennesker. Hans eventyrlige liv er utgangspunkt for ekteparet Pitz-Jacobsens nye roman.

BESTEVENNER: Anneliese Pitz og Roy Jacobsen har vært gift i 40 år. Sammen har de en sønn og en datter, fire barnebarn - og en roman. - Hun er min beste venn, sier Jacobsen om kona, som han har skrevet «Mannen som elsket Sibir» sammen med. Foto: Hans Petter Sørensen / Dagbladet
BESTEVENNER: Anneliese Pitz og Roy Jacobsen har vært gift i 40 år. Sammen har de en sønn og en datter, fire barnebarn - og en roman. - Hun er min beste venn, sier Jacobsen om kona, som han har skrevet «Mannen som elsket Sibir» sammen med. Foto: Hans Petter Sørensen / Dagbladet Vis mer

Etter en stormfull overfart i en skrøpelig japansk fiskebåt ankom vi Vladivostok tidlig på våren. Her hadde jeg knapt tatt inn hos Gammenthaler før jeg støtte på en ansatt i det tyske handelskammeret som opphisset fortalte at en tiger drev omkring i skogene nord for byen. Dyret hadde sist natt trengt inn i en landsby og prøvd å fange en hund. Innbyggerne hadde klart å jage den, men var nå livredde for å bevege seg ut.

Det ville vært naturlig å sette sammen et jaktlag, som vanlig var i slike situasjoner, men jeg fikk idéen å fange tigeren levende og ba mannen holde fred om saken inntil videre. Nå er litteraturen om hvordan man fanger en tiger mildt sagt smal, men jeg hadde mer eller mindre vokst opp i en zoologisk hage, og hadde også fars mange praktiske råd i friskt minne.

Jeg fikk tak i Henry, som var jublende glad over å se meg – og ikke minst over utsiktene til en tigerjakt. Vi skaffet oss i all hast det utstyret og verktøyet vi mente det kunne bli behov for, leide to hester og en vogn og kjørte samme ettermiddag opp i den omtalte landsbyen. Der gikk vi umiddelbart i gang med å konstruere en felle med falldør, det tok litt over tre dager, og vakte store munterhet i lokalbefolkningen, de hadde ingen tro på dette påfunnet, men det ansporet oss bare.

Den ene langsiden utstyrte vi med jernstenger, som vi hadde fått tak i hos en smed i Vladivostok. Innerst i kassa bygde vi et lite rom, også av gitter, som var tiltenkt en levende grisunge som kunne slippes inn og ut gjennom en dør i bakkant av konstruksjonen. Gitteret skulle forhindre at grisen ble tatt av tigeren. Lokalbefolkningen hjalp oss å kjøre kassa inn i en kløft i nærheten, der vi kilte den fast mellom to trær og i tillegg forsterket den med noen grove planker, som vi antok kunne tåle villdyrets krefter.

Vi sov enda en natt i landsbyen, og da vi tidlig morgenen etter nærmet oss åstedet, hørte vi grisungens skrik på femti skritts avstand. Jeg gikk forsiktig nærmere og registrerte at fallemmen var nede. Vi hadde fangst. Tigeren fikk øye på oss, kastet seg med all kraft mot jernstengene og beklaget sin tapte frihet med brølende, vidåpen kjeft. Tigeren (Panthera tigris altaica) er en såkalt brølekatt, strupehodet er skapt for brøl.

Etter hvert roet dyret seg så pass at jeg fikk lukket dobbeltdøra foran gitteret. Men den fortsatte å brøle og krafse langs jernstengene og skulle vel altfor gjerne ha slått klørne i både meg og alle de andre som nå sto rundt den i skrekkslagen fryd. Jeg hadde på dette tidspunkt sett mange vakre rovdyr, men ikke en vill amurtiger, den veide over tre hundre kilo, et fullvoksent hanndyr på åtte, ti år, med halen var den godt over fire meter lang.

Vi leverte tilbake grisen og ga eieren ti rubler for leien. Ved hjelp av trosser og taljer og en heisanordning vi bygde på stedet fikk vi løftet bur og dyr opp på vogna, som vi også måtte forsterke. Deretter gikk ferden tilbake mot Vladivostok, sakte, men sikkert og til vedvarende knurring og brøl. Det ble en interessant reise, som tok nærmere to døgn med den vaklevorne kjerra. Vi måtte også fôre og vanne underveis, et dyr på denne størrelsen setter til livs cirka ti kilo kjøtt pr. dag, og til det hadde de lokale utrustet oss med et hjortekadaver.

Vi fikk rikelig anledning til å studere muskelspillet under den vakre dobbeltpelsen, de skrekkinnjagende grågule klørne og tennene, og også avføringen. Det er en bølgende og truende massivitet i en tiger som ikke finnes i noe annet dyr, den er både smidig og tung, kort sagt majestetisk.

Omtrent halvveis ned mot byen roet den seg og begynte å vandre omkring i buret, i åttetall og trange sirkler, og uten å gi fra seg en lyd. Klørne kan trekkes helt inn, og potene er myke som plysj, og ikke et åndedrag kunne høres. Slik fikk vi også oppleve tigerens stillhet, dens fremste våpen i villmarken, det var både imponerende og skremmende. Og jeg må si som sant er, at gir man seg først til å stirre en tiger inn i øynene, kan følelsene bli like overveldende som dem man kjenner med en sommerfuglvinge under mikroskopet.

I byen spredte ryktet seg snart som ild i tørt gress, både barn og voksne strømmet til for å beundre villdyret. Og det gikk ikke mange timene før vi hadde en kjøper på hånden, en russisk eventyrer som villig betalte 1800 rubler for vidunderet, det var virkelig et prakteksemplar, og 500 for buret. Han planla å reise rundt i Sibir med den, som hovedattraksjon i et ambulerende sirkus eller en zoo.

Noen år senere fikk jeg også høre at han hadde gjort det meget bra, jeg tror denne hannen, som vi døpte Yascha, ble atten år gammel.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media