Utdrag: Studio Sex

Les utdrag av Liza Marklunds kriminalroman «Studio Sex». Svenske Marklund er tidligere kjent for «Sprengeren» som har blitt lest av mange nordmenn.

b>Prolog

Det første hun så, var trusene som hang i en busk. De vaiet knapt merkbart, lyste lakserosa mot det dampende grønnsværet. Hennes første reaksjon var sinne. At de unge ikke kunne vise respekt for noe som helst. Ikke engang de døde fikk hvile i fred.

Hun sank ned i grublerier over samfunnets forfall mens hunden rotet videre langs smijernsstakittet. Da hun hadde fulgt etter dyret oppover langs sørsiden av gravplassen, rundt de små trærne, så hun det ene beinet. Harmen ble sterkere, de frekkingene! Hun så dem stadig når de var ute og gikk på fortauene om kveldene, lette klær og høye stemmer, lokket mennene. At det var varmt, var ingen unnskyldning.

Hunden slapp fra seg en pølse i gresset ved gjerdet.

Hun vendte blikket vekk og lot som om hun ikke så det. Ingen var ute på denne tiden. Hvorfor drive og hykle med posen?

– Kom, Jesper, lokket hun og trakk hunden mot hundetoalettet på østsiden av parken. – Kom nå, gutten min, gullet …

Hun kastet et blikk over skulderen idet hun forlot gjerdet. Beinet var ikke lenger å se, det var skjult av det massive bladverket.

Det kom til å bli like varmt i dag igjen, det kunne hun allerede merke. Svetten drev fra pannen enda solen knapt nok hadde stått opp. Hun pustet tungt i motbakken. 7.Hunden slet i båndet. Tunga hang allerede så langt ut at den streifet nedi gresset.

Hvordan kunne noen legge seg til å sove på en kirkegård, på de dødes hvilested? Var det dette som var formålet med feminismen, å kunne oppføre seg dårlig og respektløst?

Hun var fortsatt opprørt. Den tunge bakken gjorde henne i enda dårligere humør.

Jeg burde kvitte meg med hunden, tenkte hun og ble sporenstreks slått av dårlig samvittighet. For å kompen-sere for de onde tankene bøyde hun seg ned for å hekte av båndet og løfte dyret opp i armene. Hunden vred seg løs og stormet i vei etter et ekorn. Hun sukket. Omsorgen hennes var ingenting verdt.

Med et nytt sukk sank hun ned på en benk mens Jesper prøvde å jage livet av ekornet. Etter en stund var hunden helt utkjørt og parkerte seg bjeffende under et bartre der den lille gnageren hadde gjemt seg. Hun ble sittende til hun så at hunden var ferdig, reiste seg og merket at kjole-stoffet klebet mot ryggen. Tanken på de mørke flekkene langs ryggraden gjorde henne ille berørt.

– Jespergutten, gullet, lille vovsen …

Hun viftet med en plastpose med hundegodterier, og den kortbeinte bullterrieren satte kursen mot henne. Tunga hang og slang, det så ut som om han lo.

– Ja, dette vil du ha, det skjønner jeg vel, vennen …

Hun ga hunden hele innholdet i posen og passet på å hekte fast båndet igjen. Det var på tide å gå tilbake. Nå hadde Jesper fått sitt. Nå var det hennes tur, kaffe og hvetebolle.

Hunden ville aldeles ikke inn. Han hadde fått øye på ekornet igjen, og styrket av godteriene var han klar for en ny jaktrunde. Han protesterte høylytt og hissig.

– Jeg vil ikke være ute lenger, sa hun grettent. – Kom nå!

De tok en omvei for å slippe de bratte gressbakkene 8.nedover mot leiligheten. Oppover gikk det alltids an, men på nedturen fikk hun bestandig vondt i knærne.

Hun befant seg på skrå ovenfor det nordøstre hjørnet da hun så kroppen. Den hvilte sanselig utstrakt bak en halvveis veltet granittstøtte, omgitt av den viltvoksende vegetasjonen på gravplassen. Et fragment av davidsstjernen lå like ved hodet hennes. Da først kom redselen.

Kroppen var naken, altfor stille og altfor hvit. Hunden slet seg løs og stormet mot gjerdet, båndet danset som en arrig slange etter ham.

– Jesper!

Han klarte å presse seg mellom to sprosser og fortsatte bort til den døde kvinnen.

– Jesper, kom hit!

Hun skrek så høyt hun våget, hun ville jo ikke vekke dem som bodde omkring. Mange sov med åpent vindu i varmen, murhusene i sentrum rakk ikke å kjølne i de korte nettene. Hun gravde frenetisk i plastposen, men det var slutt på godteriene.

Bullterrieren stanset ved siden av kvinnen og betraktet henne oppmerksomt. Så begynte han å snuse, først prøvende, så ivrig. Da han kom til kjønnsorganet, kunne hun ikke bare seg lenger.

– JESPER! Nå kommer du hit!

Hunden så opp, men viste ingen tegn til å ville lystre. I stedet gikk han opp til kvinnens hode og begynte å snuse på hendene som lå ved ansiktet. Til sin forferdelse så hun hvordan hunden begynte å tygge på kvinnens fingre. Hun kjente kvalmen velle opp i seg og grep tak i de svarte jern-stengene. Forsiktig flyttet hun seg mot venstre, bøyde seg og kikket inn mellom gravsteinene. På to meters hold stir-ret hun inn i kvinnens øyne. De var lyse og litt grumsete, stumme og kalde. Hun fikk en underlig fornemmelse av at lyden rundt henne forsvant, en summetone begynte å synge i det venstre øret.

Jeg må få med meg hunden vekk herfra, tenkte hun, og: 9.Jeg må ikke fortelle at Jesper spiste på henne.

Hun la seg på kne og strakte hånden så langt hun kunne inn gjennom stakittgjerdet. De sprikende fingrene pekte rett mot de døde øynene. Den fyldige overarmen truet med å sette seg fast mellom sprossene, men hun fikk tak i løkken på båndet. Hunden hylte da hun dro i lærremmen. Han ville ikke slippe byttet sitt, kroppen satt fast i hundekjeften og ble flyttet en anelse.

– Din dumme, helvetes bikkje!

Med et dunk og et glefs smalt han inn i stakittgjerdet. Med dirrende hender tvang hun dyret tilbake mellom jernsprinklene. Hun bar ham på en måte hun aldri hadde gjort før, med begge hender i et fast grep rundt magen. Hun skyndte seg nedover mot gaten, gled med hælen i gresset og forstrakk en muskel i lysken.

Først da hun hadde låst døra bak seg i sin egen leilighet og så slintrene i hundekjeften, begynte hun å kaste opp.

Del 1

JULI.

Sytten år, fire måneder og seksten dager.

Jeg trodde kjærligheten bare var for andre, for dem som syntes og ble regnet med. Denne misforståelsen synger i meg, en jubel av lykke. Det er meg han vil ha. Beruselsen, den første berøringen, luggen som falt ned i øynene da han så på meg, nervøs, ikke overlegen i det hele tatt. Glassklart: vinden, lyset, den totale følelsen av full-byrdelse, fortauet, den varme husveggen.

Jeg fikk den jeg ville ha.

Han er midtpunkt. De andre jentene ler og flørter, men jeg er ikke sjalu. Jeg stoler på ham. Jeg vet at han er min. Ser ham fra den andre siden av rommet, lyst hår som gnistrer, bevegelsen når han stryker det bakover, sterk hånd, min hånd. Brystet klemmes sammen, et bånd av lykke, jeg blir åndeløs, får tårer i øynene. Lyset klynger seg til ham, gjør ham sterk og hel.

Han sier at han ikke klarer seg uten meg.

Sårbarheten ligger like under den glatte huden. Jeg ligger på armen hans, og han drar en finger over ansiktet mitt. Gå aldri fra meg,

sier han,

jeg kan ikke leve uten deg.

Og jeg lover.

Lørdag 28. juli – Det ligger en død jente i Kronobergsparken.

Stemmen var åndeløs, tungerullingen sladret om et regelmessig inntak av amfetamin. Annika Bengtzon slapp skjermen med blikket og famlet etter pennen i rotet på skrivebordet.

– Hvordan vet du det? spurte hun, altfor skeptisk.

– Fordi jeg står like ved henne, for faen!

Stemmen gikk opp i fistel, Annika flyttet røret litt vekk fra øret.

– Jaså, hvordan død da? sa hun og hørte selv hvor idio-tisk det lød.

– I helvete heller, død som en sild! Hvor død kan en bli, for faen?

Annika så seg usikkert omkring i redaksjonen. Spike-ren, nyhetsredaktøren, satt og snakket i telefonen borte ved desken, Anne Snapphane satt og viftet seg med en notatblokk bak skrivebordet rett overfor henne, Bilde-Pelle sto ved fotodesken og knottet på Mac-en.

– Javel, sa hun og fant en kulepenn i et tomt kaffekrus, rev til seg et gammelt telegram fra Tidningarnas Tele-grambyrå og begynte å notere på baksiden.

– I Kronobergsparken, sa du? Hvor da?

– Bak en gravstein.

– Gravstein?

Mannen i røret begynte å gråte. Annika ventet taust noen sekunder. Hun visste ikke hvordan hun skulle gå videre. Tipstelefonen, som offisielt het Den Hete Linjen, 14.men som internt aldri ble kalt annet enn Kalde Grøss, ble stort sett dominert av spøkefugler og tullinger. Dette var en sterk kandidat til den siste kategorien.

– Hallo …? sa Annika forsiktig.

Mannen snøt seg. Han trakk pusten dypt noen ganger og fortalte. Anne Snapphane iakttok Annika fra den andre siden av bordet.

– At du gidder å drive og ta den telefonen, sa hun da Annika hadde lagt på. Annika reagerte ikke, men fortsatte bare å skrible på telegrammet.

– Jeg må kjøpe meg en is til, ellers dør jeg. Skal du ha noe i kafeteriaen? sa Anne Snapphane og reiste seg. – Jeg må sjekke noe først, sa Annika, løftet av røret og slo direktenummeret til alarmsentralen. Det stemte. Fire minutter tidligere hadde de fått en melding om et dødsfall ved Kronobergsgatan.

Annika reiste seg og gikk bort til nyhetsdesken med tt-telegrammet i neven. Spikeren snakket fortsatt i telefonen, føttene lå slengt på skrivebordet. Annika stilte seg insisterende rett foran ham. Nyhetsredaktøren så irritert opp.

– Mistanke om drap, ung jente, sa Annika og viftet med datautskriften.

Spikeren avsluttet samtalen ved sporenstreks å legge på røret og slapp deretter føttene ned på gulvet.

– Kom det på tv? spurte han og klikket på skjermen sin.

– Nei, Kalde Grøss.

– Bekreftet?

– Alarmsentralen har iallfall fått det.

Spikeren vendte blikket ut mot redaksjonen.

– Ok, sa han. – Hvem har vi inne?

Annika tok sats.

– Det er mitt tips, sa hun.

– Berit! skrek Spikeren og reiste seg. – Årets sommermord!

Berit Hamrin, en av de eldre reporterne i avisen, tok håndveska og kom bortover mot desken.

– Hvor er Carl Wennergren? Jobber han i dag?

– Nei, han har fri, han seiler Gotland rundt, sa Annika.

– Det var mitt tips, det var jeg som tok imot det.

– Pelle, foto! skrek Spikeren i retning av bilderedaksjonen.

Bilderedaktøren satte tommelen i været.

– Bertil Strand, ropte han.

– Ok, sa nyhetsredaktøren og snudde seg mot Annika.

– Hva har vi?

Annika kikket ned i de kludrete notatene sine, merket plutselig hvor nervøs hun var.

– En død jente bak en gravstein på den jødiske gravplassen inne i Kronobergsparken på Kungsholmen.

– Det behøver vel for faen ikke å være drap.

– Hun er naken og kvalt.

Spikeren så granskende på Annika.

– Og du vil gjøre det selv?

Annika svelget og nikket, nyhetsredaktøren satte seg igjen og dro fram en notatblokk.

– Ok, sa han. – Du får dra ned sammen med Berit og Berra. Sørg for at vi får et bra bilde, resten av opplysningene kan vi få siden, men bildet må sitte.

Fotografen vrengte på seg ryggsekken med utstyret idet han passerte nyhetsdesken.

– Hvor er det? sa han, og rettet spørsmålet til Spikeren.

– Kronobergsarresten, sa Spikeren og tok opp telefonrøret.

– Parken, sa Annika og lette med blikket etter bagen sin. – Kronobergsparken. Den jødiske gravplassen.

– Bare sjekk at det ikke er et familiedrama, sa Spikeren og slo et nummer til London.

Berit og Bertil Strand var allerede på vei mot heisen og garasjen, men Annika stanset.

– Hva mener du med det? sa hun.

– Nøyaktig det jeg sier. Vi blander oss ikke inn i interne familieoppgjør.

Nyhetsredaktøren snudde demonstrativt ryggen til.

Annika kjente sinnet stige opp gjennom kroppen og treffe hjernen som et støt.

– Jenta er vel for faen ikke mindre død for det, sa hun.

Spikeren fikk svar i den andre enden, og Annika skjønte at diskusjonen var over. Hun så opp, Berit og Bertil Strand hadde allerede forsvunnet ut i trappehuset. Fort gikk hun bort til plassen sin, gravde fram bagen, som hadde glidd inn under skuffeseksjonen, og sprang etter kollegene. Heisen var allerede nede, hun tok trappene, faen, faen, hvorfor i helvete skulle hun alltid yppe til strid? Nå holdt hun nesten på å gå glipp av sin første store sak fordi hun måtte sette nyhetsredaktøren på plass.

– Tosk, sa hun høyt til seg selv.

Hun tok igjen reporteren og fotografen ved inngangen til garasjen.

– Vi jobber bredt ved siden av hverandre til vi kommer til et punkt der vi bør skille lag, sa Berit og noterte på en blokk mens hun gikk. – Berit Hamrin, heter jeg forresten, jeg tror ikke vi har hilst på hverandre.

Den eldre kvinnen smilte mot Annika, de håndhilste samtidig som de satte seg inn i Bertil Strands Saab, Annika bak og Berit foran.

– Ikke smell døra så hardt, sa Bertil Strand misbilli-gende og kastet et blikk på Annika over skulderen. – Du kan skade lakken.

Herre min gud, tenkte Annika.

– Huffda, unnskyld, sa hun.

Avisens reportasjebiler ble disponert av fotografene som deres private tjenestebiler. Praktisk talt alle fotografer tok ansvaret for vedlikeholdet uhyre alvorlig. Kanskje det kom av at alle fotografer, uten unntak, var menn, tenkte Annika. Enda hun bare hadde jobbet sju uker i Kvällspressen, var hun allerede klar over fotobilenes hel-17.lige status. Flere ganger var intervjuer hun hadde planlagt, blitt utsatt fordi fotografene hadde vært opptatt i en eller annen vaskehall. På den annen side viste det hvor stor verdi artiklene hennes ble tillagt.

– Jeg tror det er best å komme bakveien inn i parken og unngå Fridhemsplan, sa Berit da bilen akselererte i Rålambsvägkrysset. Bertil Strand gasset på og rakk akkurat over på gult, kjørte bortover Gjörwellsvägen og videre mot Norr Mälarstrand.

– Kan du referere de opplysningene du fikk av tipseren? sa Berit og snudde ryggen mot bildøra så hun kunne se bakover.

Annika fisket opp det krøllete telegrammet.

– Ja, det er altså en ung jente som ligger død bak en gravstein i Kronobergsparken. Naken og trolig kvalt.

– Hvem ringte?

– En knarker. Kameraten hadde stått og pisset ved stakittet og fått øye på henne mellom sprossene.

– Hvorfor trodde de at hun var kvalt?

Annika vred på papiret og leste noe hun hadde notert på tvers.

– Hun var ikke blodig, hadde oppsperrede øyne og skader på halsen.

– Det behøver jo ikke bety at hun er kvalt, eller drept for den del, sa Berit og snudde seg framover igjen. Annika svarte ikke. Hun vendte blikket ut gjennom Saabens sotede vinduer og så soldyrkerne i Rålambsparken gli bort. Foran henne bredte Riddarfjärdens glitrende speil seg ut. Hun var nødt til å myse, til tross for filmen på vindusruta. To surfere var på vei mot Långholmen, det så ikke ut til å gå særlig bra. Luften beveget seg nesten ikke i varmen.

– For en fin sommer vi har hatt, sa Bertil Strand da de svingte inn i Polhemsgatan. – Det skulle en ikke trodd, sånn som det regnet i vår.

– Ja, jeg har hatt flaks, sa Berit. – Jeg har akkurat hatt 18.mine fire uker. Sol hver bidige dag. Vi kan parkere ved noen hus like bak brannstasjonen.

Saaben gasset oppover forbi de siste kvartalene i Bergs-gatan. Berit løsnet sikkerhetsbeltet før Bertil Strand hadde saktnet farten, hun var ute før han hadde begynt å parkere. Annika skyndte seg å følge etter og gispet i varmen som møtte henne.

Bertil Strand parkerte på en snuplass, Berit og Annika la i vei forbi et femtitallshus i rød murstein. Asfaltgangen var smal, den var avgrenset av en steinsatt sokkel opp mot parken.

– Det er en trapp her borte, sa Berit, som allerede var andpusten.

Etter seks trappetrinn var de inne i selve parken. De sprang langs en asfaltert gangvei som førte til en ambisiøst anlagt lekeplass.

Til høyre var det flere brakkelignende bygninger, Annika leste «Parklekeplass» idet hun sprang forbi. Her var det sandkasse, benker, campingbord, klatrestativ, sklier, husker og annet som barn kunne leke med og klat-re i. Tre eller fire mødre og ungene deres befant seg på lekeplassen, det så ut som om de var i ferd med å pakke sammen. Lengst borte sto to uniformerte politifolk og snakket med den femte moren.

– Jeg tror gravplassen ligger litt lenger ned mot Sankt Göransgatan, sa Berit.

– Så god du er til å finne fram, sa Annika. – Bor du i nærheten?

– Nei, sa Berit. – Dette er ikke det første drapet i denne parken.

Annika la merke til at politifolkene holdt i hver sin rull blåhvit avsperringsplast. De var altså i ferd med å tømme lekeplassen og sperre den av for publikum.

– Vi er ute i ganske god tid, mumlet hun for seg selv.

De tok av oppover til høyre, fulgte en gangsti og kom opp på en bakketopp.

– Ned til venstre, sa Berit.

Annika sprang i forveien. Hun krysset to gangveier, og der var det. Hun så en rekke svarte davidsstjerner avtegne seg mot vegetasjonen.

– Jeg ser det, hoiet hun bakover og registrerte i øyekroken at Bertil Strand var i ferd med å ta igjen Berit.

Stakittgjerdet var svart, smidd og vakkert. Jernsprossene ble holdt sammen av sirkler og buer. Hver stolpe var kronet av en stilisert davidsstjerne. Hun sprang på sin egen skygge og forsto at hun var i ferd med å nærme seg gravplassen sørfra.

På toppen ovenfor gravene stanset hun, her hadde hun god oversikt. Politiet hadde ikke sperret av denne delen av parken ennå, noe de hadde rukket å gjøre både fra nord og vest.

– Skynd dere! ropte hun til Berit og Bertil Strand.

Stakittet rammet inn den lille jødiske gravplassen med de forfalne gravene og steinene i granitt, Annika telte fort til et trettitall. Vegetasjonen hadde nesten helt tatt overhånd, plassen virket overgrodd og forsømt. Det inngjerdede området målte høyst tretti ganger førti meter, på baksiden var stakittet knapt halvannen meter høyt. Inngangen lå på venstre side og vendte ut mot Kronobergsparken og Fridhemsplan. Hun så Konkurrentens reportasjeteam stanse ved sperringen. En gruppe menn, alle i sivil, befant seg innenfor stakittet, på østsiden. Hun skjønte hva de gjorde der. Der lå kvinnen. Annika grøsset. Hun måtte ikke spolere dette, hennes første ordentlige tips i hele sommer.

Berit og Bertil Strand kom bak henne, og i samme øyeblikk så hun en mann åpne porten nede ved Kronobergsgatan. Han bar på en grå duk. Annika gispet. De hadde ikke dekket over henne ennå!

– Fort som faen! ropte hun over skulderen. – Vi rekker kanskje å få et bilde her oppe fra.

En politimann dukket opp på toppen bak dem. Han var 20.i ferd med å rulle ut det blåhvite avsperringsbåndet. Annika stormet nedover mot stakittet og hørte Bertil Strand komme skumpende bak henne. Fotografen brukte de siste meterne ned mot stakittet til å vrenge av seg ryggsekken og fiske opp en Canon med teleobjektiv. Den grå duken var tre meter borte da Bertil Strand brente av en serie inn i lauvverket. Så flyttet han seg en halvmeter og smelte av en salve til. Politimannen med plastrullen ropte noe, mennene innenfor stakittet ble også var dem.

– Vi er i land, sa Bertil Strand. – Vi har bilder så vi greier oss.

– Hei der, for faen, ropte politimannen med plastrullen.

– Vi holder på å sperre av her!

En mann i hawaiiskjorte og bermudashorts kom mot dem fra gravplassen.

– Nå får dere jammen gi dere, sa han.

Annika så seg omkring og visste ikke hva hun skulle gjøre. Bertil Strand var allerede på vei bortover mot gangveien som førte ned til Sankt Göransgatan. Både politimannen bak og politimannen foran henne så skikkelig sure ut. Hun skjønte at hun snart ville bli nødt til å flytte seg, ellers kom politifolkene til å gjøre det for henne.

Instinktivt beveget hun seg sidelengs til stedet der Bertil Strand hadde tatt de første bildene.

Hun kikket inn mellom de svarte jernstengene i stakittgjerdet, og der lå den unge kvinnen. Øynene stirret rett inn i Annikas på to meters hold. De var grumsete og grå. Hodet var kastet tilbake, overarmene lå rett ut fra kroppen, underarmene var strakt oppover på begge sider av hodet, den ene hånden virket skadet. Munnen var vidåpen i et lydløst skrik, leppene brunsvarte. Håret beveget seg lett i et umerkelig luftdrag. Hun hadde et kraftig blåmerke på det venstre brystet, nedre delen av magen var i grønne nyanser.

Annika tok inn hele bildet, krystallklart, på et øyeblikk. Den ruglete gråheten i steinen bak, det lumre grønnsværet, skyggespillet i lauvet, fuktigheten og heten, den ekle lukten.

Så kom duken og gjorde hele scenen grå. Det var ikke liket de dekket til, det var gjerdet.

– Nå er det på tide å flytte seg, sa plastrullpolitimannen og la en hånd på skulderen hennes.

Så forferdelig stereotypt, tok Annika seg i å tenke idet hun snudde seg. Hun var helt tørr i munnen, og hun merket at alle lyder kom veldig langt borte fra. Hun beveget seg en anelse svevende bortover mot gangveien, der Berit og Bertil Strand sto og ventet bak sperringen. Fotografen så ulidelig misbilligende ut, men Berit smilte nesten. Politimannen fulgte etter henne med skulderen mot ryggen hennes. Det må være veldig varmt å gå i uniform en dag som denne, tenkte Annika.

– Rakk du å se noe? spurte Berit.

Annika nikket, og Berit noterte noe.

– Spurte du politimannen i hawaiiskjorta om noe?

Annika ristet på hodet og krøp under avsperringsbåndet med velvillig assistanse fra politimannen.

– Synd. Sa han noe spontant?

– Nå får dere jammen gi dere, siterte Annika, og Berit smilte.

– Hvordan går det, er det bra med deg? spurte hun, og Annika nikket.

– Joda, det går bra. Og hun kan godt ha blitt kvalt, øynene holdt nesten på å sprette ut. Hun prøvde nok å skrike før hun døde, munnen var åpen.

– Da har kanskje noen hørt henne. Vi kan jo snakke litt med naboene senere. Var hun svensk?

Annika kjente at hun måtte sette seg en stund.

– Jeg glemte å spørre …

Berit smilte igjen.

– Blond, mørk, ung, gammel?

– Høyst tjue år, langt, lyst hår. Store bryster. Silikon, antakelig, eller koksalt.

Berit så forskende på henne. Hun sank ned i gresset med beina i kryss.

– De sto rett opp enda hun lå på ryggen. Hun hadde et arr i armhulen.

Annika kjente at blodtrykket sank til bunns, hun lente hodet mot knærne og pustet dypt.

– Ikke noe morsomt syn, hva? sa Berit.

– Det går bra, sa Annika.

Etter noen minutter kjente hun seg bedre. Lyden kom tilbake med full styrke og slo inn i hjernen hennes som en verkstedsindustri på høygir: trafikken som dundret på Drottningholmsvägen, knitringen fra kameraer, et barn som gråt.

Bertil Strand hadde sluttet seg til det lille presseoppbudet som var i ferd med å danne seg nede ved hovedinngangen, han sto der og småpratet med fotografen fra Konkurrenten.

– Hvem gjør hva? sa Annika.

Berit satte seg ved siden av Annika og begynte å skis-sere. – Vi får vel gå ut fra at det er et drap, ikke sant? Da må vi først og fremst ha en artikkel om selve nyheten. Dette har skjedd, en ung kvinne er funnet drept. Når, hvor, hvordan? Vi må sjekke hvem som fant henne og snakke med ham, du har navnet hans?

– En narkoman, kameraten oppga en c/o-adresse for tipshonoraret.

– Prøv å få tak i ham. Alarmsentralen kjenner alle harde fakta omkring alarmen, fortsatte Berit og krysset av i notatene sine.

– Har jeg allerede.

– Fint. Så må vi få tak i en politimann som snakker, pressetalsmannen sier aldri noe off the record. Sa Blomsterpolitimannen hva han het?

– Nix.

– Så dumt. Finn ut det også, jeg har aldri sett ham før, han kan være en av de nye på voldsavsnittet. Så må vi finne ut når hun døde og hvorfor, om de har noen mistenkte, hva som nå skal skje i etterforskningen, alle politi-aspekter ved historien.

– Ok, sa Annika og noterte på blokken sin.

– Gud, så varmt det er. Har det noen gang vært så varmt i Stockholm før? sa Berit og tørket svetten av pannen.

– Vet ikke, sa Annika. – Jeg flyttet hit for sju uker siden.

Berit tok opp en Kleenex fra veska og tørket seg i hårfestet.

– Ja, så er det offeret, sa hun. – Hvem er hun? Hvem identifiserte henne? Hun har antakelig en fullstendig knust familie et sted, vi burde overveie å ta en eller annen form for kontakt med dem. Vi må ha bilder av jenta mens hun levde. Tror du hun var over atten?

Annika tenkte seg om og husket plastbrystene.

– Ja, antakelig.

– Da finnes det kanskje studentbilder av henne, alle ungdommer går jo på gymnaset nå for tiden, og studentluer er aldri feil. Hva sier vennene hennes? Hadde hun noen kjæreste?

Annika noterte.

– Så har vi naboenes reaksjoner, fortsatte Berit. – Dette stedet ligger praktisk talt midt i Stockholms city, det bor over tre hundre tusen kvinner i bydelene omkring. En sånn forbrytelse kommer til å påvirke alles trygghet, utelivet og bybildet. Det er egentlig to artikler. Hvis du tar naboene, tar jeg resten.

Annika nikket uten å se opp.

– Til slutt finnes det enda et aspekt, sa Berit og lot blokken synke ned i fanget. – For tolv eller tretten år siden ble det begått en nesten identisk forbrytelse knapt hundre meter herfra.

Annika så forbauset opp.

– Hvis jeg husker riktig, ble en ung kvinne drept i en 24.trapp på nordsiden av parken, sa Berit ettertenksomt. – Drapsmannen ble aldri tatt.

– Herregud, sa Annika. – Kan det være samme mann?

Berit trakk på skuldrene.

– Antakelig ikke, sa hun, men vi må jo nevne det andre drapet. Det er sikkert mange som husker det. Kvinnen ble voldtatt og kvalt.

Annika svelget.

– For en gyselig jobb dette egentlig er, sa hun.

– Så sant, så sant, sa Berit. – Men jobben blir litt lettere hvis du rekker å få tak i Blomsterpolitimannen før han drar sin vei.