Utdrag: «Tegn til kjærlighet»

Etter ni år med Jonas Wergeland har Jan Kjærstad skrevet om kjærlighet og kalligrafi. Les utdrag av «Tegn til kjærlighet».

Forlagets forord

Omstendighetene rundt denne utgivelsen har vært utenom det vanlige. Manuskriptet ble levert til forlaget av en kvinne som ønsker å være anonym. Hun hadde da, etter en instruks fra forfatteren, sittet på det i tre år. Verken hun eller vi vet hvor opphavsmannen befinner seg for øyeblikket. Et vedlagt juridisk dokument sier at alle royalties av en eventuell bokutgivelse skal tilfalle personen som brakte manuskriptet til forlaget.

Vi har valgt å betrakte dette som en roman. Ingen av bipersonene i historien lar seg identifisere uten videre. Også jeg-fortellerens navn er oppdiktet. Allikevel er ledetrådene til virkeligheten så mange at en nysgjerrig leser ganske enkelt vil kunne sirkle inn en norsk borger av kjøtt og blod. Mye kan ellers tyde på at boken, iallfall på visse plan, beretter om faktiske forhold. Vi har ingen formening om sannhetsgehalten i historien, men vi er ikke blinde for at innholdet det peker på omstendigheter av stor interesse for allmennheten – særlig hva angår et omdiskutert forfatterspørsmål på den internasjonale litterære arenaen.

Som det vil gå frem av fortellingen, er manuskriptet skrevet for hånd, hvilket er en sjeldenhet i dag. Vi var først fristet til å gi det ut i faksimile. For det skal sies: Vakrere håndskrift har dette forlaget aldri sett.

I

Jeg har sett en annen A. Jeg har sett tegn som ikke kan ha vært ment for noe menneskelig øye. De fleste par liker å gjenfortelle historien om hvordan de møttes. Man finsliper beretningen, gjør den stadig bedre. Jeg var heldig; jeg opplevde det første møtet flere ganger, jeg traff min elskede i etapper. Til å begynne med fikk jeg bare vite at han fantes.

Jeg sto i en smekk full trikk. Utenfor var det mørkt. Desember. Jeg var sliten, søvnig, etter ti timer med en vanskelig jobb og en enda vanskeligere kunde. Allikevel må jeg ha lett. Jeg er en kvinne som alltid leter. Jeg støttet meg til en seterygg da jeg oppdaget en hånd som holdt rundt stangen bortenfor meg. Den tilhørte en mann, en skikkelse gjemt bak andre passasjerer. Hånden svevde i luften foran øynene mine. På en av fingrene glimtet en signetring av gull. Bokstaven A sto inngravert på den lille platen. Jeg har sett mange A’er; jeg kan rose meg av å kunne navngi flere ulike A’er enn de fleste mennesker – jeg kan uten videre tegne en A slik Claude Garamond eller John Baskerville eller Adrian Frutiger ville ha tegnet den. Like fullt hadde jeg aldri sett en A maken til den på seglet foran meg. Selv ikke i dag vet jeg hva slags A dette var. Jeg fikk lyst til å påkalle mannens oppmerksomhet, men ble bare stående, overrumplet, og stirre mot A’en i gull. Ingenting skjedde. Hånden forsvant. Jeg sto tilbake berørt, merket. Som om jeg var myk, rød lakk.

Det første møtet.

En bokstav i gull. Jeg husker når jeg forsto at det måtte være en forbindelse mellom skrift og gull. Jeg var sju år og fikk for første gang være til stede i Memfis når bestefar «lagde gull», som jeg sa siden. Steinen lå foran oss som et tungt ark på en grov pult, det vil si på en av de kassene utstyrt med hjul bestefar brukte når han trillet monumenter omkring i verkstedet. Granitten var svart og helpolert, og jeg kunne se bestefars ansikt, det hvite skjegget og de buskete øyebrynene, bli speilt i den, som om en tvilling befant seg inne i noe mørkt og bunnløst. To linjer sto meislet inn. På den nederste en stjerne og en dato, så et kors og en dato. Jeg hadde akkurat lært å lese og stavet meg gjennom navnet på linjen over:

«Ab-ra-ham Alm-aas. Er det en du kjenner?»

«Jeg vet bare at han var overlærer på en skole,» sa bestefar.

«Enken ville ikke ha med yrkestittelen, hun mente det måtte holde med navnet i 22 karat gull.» Bestefar var kledt i en vid blå kappe og lignet en trollmann.

«Så mange a’er,» sa jeg nesten misunnelig og strøk med11 fingeren over inskripsjonen, over en grunning som hadde blitt lagt på dagen i forveien.

«Følg med,» sa bestefar, «nå skal vi skape steinen om til gull.» Han så på meg og smilte, var bare rynker og ikke helt pene tenner. Deretter ytret han noe jeg aldri har glemt: «Det er bare én verdig oppgave i livet: Vi skal forsøke å gjøre det umulige.»

Bestefar hentet frem den mest spennende tingen i verkstedet: en sigarkasse – et kunstverk i seg selv med de detaljrike merkelappene limt utenpå det lette treet. Fra kassen fisket han ut en hvit eske, og ut fra denne igjen en av de små bøkene der bladgullet lå mellom flortynne skilleark. «Like trygt bevart som i Tut-ankh-Amons gravkammer,» sa bestefar. Jeg sto på tærne av nysgjerrighet da han la på gullet, flak i to lag, over bokstavene og tallene. Gullarkene var så tynne at hjørnet ble hengende igjen på bestefars fingertupper. Jeg sto klar med den spesielle kosten, som en sykepleier når hun rekker kirurgen instrumentene. Med denne dyttet bestefar gullet – som straks forstøvet – ned i skriften, samtidig som han passet på å børste med alle partikler rundt. For meg, en jente på sju år, var det trolldom. Stein ble til gull.

Etter en stund kunne vi trille kassen med steinen inn i vaskerommet. På veien føk løst gullstøv opp i luften, blinket i lyset fra vinduene. Jeg skred gjennom det svevende drysset og tenkte at jeg befant meg i et regn av gull, at en god fe hadde svingt innom verkstedet og velsignet det.

Bestefar skylte den svarte steinflaten med vann og fjernet overflødig gull og lakk rundt tegnene. De siste restene ble slipt bort med en pimpestein. Til slutt fikk jeg lov til å tørke over granitten med en stor natursvamp. Jeg ville ikke ha gnidd med større forsiktighet eller ærefrykt om jeg hadde fått ansvaret for den kosmetiske pleien av onkel Isaks Cadillac. Bestefar tok et skritt tilbake og betraktet arbeidet nøye. «Kanskje vi er i slekt med alkymistene,» sa han etter en lang pause. Bestefar tok ofte lange tenkepauser.

Jeg hadde ikke hørt ordet «alkymist». Det lød litt som «optimist».

«Alkymistene forsøkte å omdanne noe mindre edelt og verdifullt til noe edlere og mer verdifullt. Trekke det evige ut av det hverdagslige.» Når bestefar ble ivrig, virket det hvite skjegget hans elektrisk. «Og se her – her har vi forvandlet et vanlig navn til et navn i gull. Har vi ikke da, som alkymistene, vist at alle mennesker bærer på noe edelt, evig?»

Jeg forsto ikke hva han sa. Eller kanskje jeg ante det da jeg betraktet det ferdige resultatet: Én ting var «Abraham Almaas» hogd inn i steinen. Noe helt annet var «Abraham Almaas» i gull. Det skinte – nei, det glødet i bokstavene, særlig i de seks a’ene, syntes jeg. Å kikke ned i fordypningene var som å se ned i ekte gull; steinen var bare en tynn svart hinne over en innmat av hva bestefar kalte gudenes metall. Jeg fikk for meg at overlæreren ville vært stolt om han hadde kunnet se minnesmerket, at han ville gitt bestefar absolutt høyeste karakter.

Ofte når jeg kom ut av verkstedet, hadde jeg gullstøv på meg. I ansiktet også. Jeg gjorde aldri noe forsøk på å børste det bort.

La meg si det med en gang: Jeg er overfølsom for tegn. Rin-gen jeg så på trikken, A’en gravert i gull, forlot ikke bevisst-heten. Jeg kjente meg svimmel. Hjemme ble jeg stående usikker foran speilet som for å undersøke om jeg hadde blitt truffet av noe, om jeg plutselig bar et merke i pannen. Jeg fant et ark og forsøkte å tegne bokstaven etter hukommelsen. Det gikk ikke. Jeg pleier alltid å kunne etterligne bokstaver jeg ser. Nå klarte jeg det ikke. Jeg lekte med tanken på at hans navn kunne være Angelo. At han var en engel. Eller en opprører. Jeg vet ikke.

Om kvelden slo jeg på maskinen, men ble bare sittende og stirre inn i monitoren uten å gjøre noe. Som om jeg ventet på en beskjed. At noe skulle bli skrevet av seg selv på skjermen. Jeg følte meg på et ubegripelig vis rystet.

Man har lenge trodd at oldtidsbyen Acusa ble lagt i ruiner på grunn av et kraftig jordskjelv. Forskere har nå funnet et eldgammelt håndskrift som forteller om en annen mulig årsak: Etter å ha blitt forvist fra Acusa, gikk filoso-fen Artisonos over fjellet mot Evreka. På en flat klippe lette han seg frem til et punkt hvor han krittet opp en stor A. Han stilte seg skrevende ved tegnets føtter, stakk vandringsstaven sin inn i A’ens trekant og løftet Jorden. Etter noen sekunder sviktet staven, og Jorden falt på plass med bulder og brak.

Jeg har bestandig vært tiltrukket av tegn. Kanskje ikke så rart siden jeg vokste opp i Theben, ofte vandret i Kongenes dal og klatret i knausene rundt Dayr al-Bahri. Gjennom hele livet har jeg lett etter spor. Som liten måtte man nærmest rive meg bort fra tapeter med uutgrunnelige mønstre. Jeg kunne stå trollbundet over en fugls avtrykk i våt sand, disse mysteriøse strekene, og særlig hvis flere fugler hadde trippet om hverandre. Første gang jeg så assyrernes kileskrift avbildet, strømmet en gjenkjennelsens glede opp i meg. Det måtte være fuglenes hemmelige bokstaver.

Hvis frøken skulle si noe stygt om en av elevenes håndskrift, kalte hun det «kråketær». Jeg forsto aldri hvorfor hun kunne mene noe negativt med det.

Når mor tok meg med for å kjøpe nye sko, var jeg mer opptatt av sålene enn av selve skoen. Hvordan ble stemplet? Som voksen har jeg av og til, når det ligger nysnø på bakken, sett fotspor, tegninger, som har fylt meg med forventning. Men hver gang jeg treffer mennesket, skoens eier, ansikt til ansikt, blir jeg skuffet.

Hvorfor har jeg blitt sånn? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke.

En sommer hadde bestefar malt gulvet på verandaen og den utvendige trappen ned til hagen. Døren inn til stuen sto åpen. Ramses, katten, hadde kommet inn fra verandaen. Røde malingflekker, et nydelig potemønster, ledet over gulvet og inn mot kjøkkenet. Jeg fulgte sporene og endte ved komfyren der et brett med skillingsboller sto til avkjøling. Jeg har alltid forestilt meg at skrift skal være slik: en rød tråd som fører deg til noe godt.

Som til rommet med ham.

Og allikevel – når det skjedde, kunne jeg ikke helt tro at det jeg så foran meg var sant. Jeg lette etter sammenligninger. Jeg husket en dag jeg hadde sittet lenge og dvelt ved mønstre av lys og skygge i de myke sanddynene vest for Kairo, eller den gangen jeg satt i en båt på Li-floden og malte akvareller av de skulpturelle kalksteinsfjellene nær Gui-lin; en karavane av fantasidyr som forsvant bak hverandre i morgendisen. Eller det blendende inntrykket etter møtet med Antarktis’ endeløse snøvidder. Men ingenting overgikk dette – han som sov på en madrass under et gardinløst vindu i Oslo i grålysningen en kald vinterdag; antydningen av ryggvirvlene i senkningen mellom skulderbladene, linjen fra hoften over baken og ned til lårene. Det gylne skjæret i huden. Jeg hadde sett mye av verden, men var ikke forberedt på ham.