Utdrivelse av demoner

Det er vel ikke til å unngå. Diktsamlingen «Arilds hus» er Nyquists bok nr. 48. Og nå begynner dikteren for alvor å gjenta seg selv.

Sareptas krukke er ikke tom - så langt derifra. Det renner fortsatt en linn strøm med ord og setninger ut fra den. Av og til flyter et bilde med i strømmen som virker friskt og nytt, men de fleste forekommer såre velkjente. Likevel gjør samlingen et temmelig sterkt inntrykk - rent menneskelig sett. Det skyldes at dikteren kler seg enda naknere enn før.

Sår som ikke gror

Nå har aldri Nyquist skygget unna det private, men i tidligere faser av forfatterskapet har det gjerne vært tale om et underfundig spill, en selviscenesettelse, en lek med eget forfatternavn, som innebærer at tekstenes \'Arild\' ikke må forveksles med den \'virkelige\' Arild. Slik er det ikke lenger. I seinere bøker taler et menneske fra dypet av sin sjel - om Livet, Døden og Kjærligheten, om angsten, hatet, traumene, sårene som aldri gror. I så måte framstår en betydelig del av tekstene i «Arilds hus» som bekjennelseslitteratur av reneste vann.

Samlingen er omfangsrik til Nyquist å være. Den består i alt av 66 dikt, samt et \'langdikt\' (i prosa) på godt og vel tjue sider. Formelt spenner den også over et relativt stort register - fra frie vers og knekkprosa til bluesstrofer. Tematisk er den oppspent mellom to poler - døden og barndommen. Den første avdelingen er viet dikterens betraktninger over den tilstundende død. I den andre strømmer barndomsminnene på, mer eller mindre lyse, og ispedd dikt om jenter og kåtskap og andre fenomener som kan friske opp humøret. I den tredje tar de mørke skyene for alvor til å trekke seg sammen over dikterens himmel, og i den fjerde (\'langdiktet\') er det ikke mange lysglimt tilbake.

Angst og fortvilelse

Her bearbeider dikteren på nytt de sår som det problematiske forholdet mellom faren og moren for alltid har avsatt i hans sinn, slik han tidligere har gjort det i fordekt form bl.a. i romanen «Løp, Johan - vent! (BRANNEN)» og åpent i den selvbiografiske «Ungdom». Her gir han på nytt et nidportrett av den dypt selvopptatte moren og av den selvrettferdige faren som bøyer nakken og lar seg herse med. Som personlige dokumenter om et aldrende menneskes evigvarende binding til en barndom, gjennomlevd i angst og fortvilelse over foreldrenes strindbergske inferno-samliv, gir de nesten et beklemmende inntrykk, ubehagelig og uhyggelig på samme tid.

«Huset i døden» er det siste \'langdiktets\' tittel, og motivisk likner det en ren parafrase av handlingen i «Ungdom». Her opptrer Nyquist på nytt som eksorsist. Med blikket festet på et timeglass hvis sandkorn renner og renner, forsøker han på nytt å utdrive den demon som har holdt til huse bak de forsvarsverkene han har gjemt seg bak gjennom et langt liv - den onde mor.

Det er trist, det er patetisk, det er sterke saker. Og det virker desto sterkere fordi vi har hørt den samme historien flere ganger før.