Ute av fokus

Vi er i gang. Lars Ramslie har tatt av seg lua og satt seg ned. Jeg har spurt ham om hvorfor han har skrevet «Mikrokaos», og et misfornøyd grin siger over ansiktet hans.

- Øøøøøø... hmmmm... njæææ... eh, sier Lars Ramslie.

Han tar en pause.

- Eeeehh. Det bare begynte et eller annet sted. Jeg hadde, eeehh, noen tekster, og så... ja.

Han setter seg tilbake. Han har sovet litt lite og er nok litt ute av fokus. Det må det være lov å si.

- Og... noen tekster, ja... noen var inspirert av Syd Barrett... og... noen av Elefantmannen... og så begynte jeg å spinne videre på dem, ehhh... hmmm... ja.

Lars Ramslie krøller sammen en serviett og slenger den på bordet.

- I en annen sammenheng, så hadde jeg kanskje hatt et klarere svar, sier han.

- Akkurat nå forsvinner det inn i... hm, det blir litt uklart.

LARS RAMSLIE ER 25 ÅR GAMMEL. Han er født i Tønsberg, oppvokst i Moss og bosatt i Bergen. Han er Steinerskole-gutt, han var i en periode pønker, han har ikke artium, han er ganske liten, og altså, litt ute av fokus. I tillegg har han skrevet en svær, tjukk bok på nesten seks hundre sider om hvor vanskelig det er med denne kjærligheten. Faktisk var det sånn at forlaget måtte rive manuset ut av hendene hans; Ramslie hadde ikke til hensikt å stoppe.

- Jeg hadde egentlig forsona meg med at jeg ville ende på rundt tusen sider.

Pause.

- Jeg var egentlig ferdig, skjønner du, jeg hadde levert den til forlaget, og så skulle jeg bare justere et par ting, og når jeg leste så...

Pause.

- Så?

- Så greide jeg ikke å forholde meg til den i det hele tatt. Jeg måtte begynne på nytt, og så snodde historien seg liksom unna, jeg overlot ordet til den lille gnomen i boka. Jeg blei sittende og gruble, det tok et ekstra år, og det andre året var jo ikke helt den samme festen.

Pause.

- Jeg kunne sikkert skrevet en kort og streng bok en gang til, men jeg ville ikke møte mine egne eller andres forventninger. Jeg hadde bare lyst til å lage en bok som jeg ikke visste hvordan jeg skulle lage. På et vis. Jeg ville pirke i min egen umodenhet.

- Du synes ikke det er litt paradoksalt at du er så umoden at du må skrive en bok på seks hundre siden om kjærligheten?

- Du får det jo til å høres litt jævlig ut, da.

- Det er ikke meg som har skrevet denne boka.

- Nei, nei, nei. Det er jo kanskje litt massivt. Men det er bare en litt annen bok enn den første, det er liksom kjærligheten ispedd navlelo, og da måtte den bare bli lang. Det var så mye navlelo.

RAMSLIE HAR GÅTT I BØ. Han har ikke artium, han har ingen akademisk ballast, men han har altså gått i Bø. På forfatterstudiet.

- Hva lærte du i Bø egentlig?

Lars Ramslie drikker café au lait. Han slurper den omhyggelig i seg, tørker seg om munnen og ser ut i lufta. Han svarer ikke. Jeg omformulerer:

- Hva driver man med der oppe?

- Ja, det var det jeg ble sittende og tenke på, mumler Ramslie.

- Hva gjorde jeg i Bø? Hm. Eeehh. Jeg satt vel og holdt på med mitt.

- Var det noen vits i å være der da?

- Ja. Tidligere skreiv jeg, men da var jeg litt skamfull på en måte. Det var litt sånn flaut.

- Var du en opprører i Bø?

- Nei. Jeg hadde endel piercinger og bleika hår. Et lite blaff fra tida som pønker, kanskje. Jeg syntes det var veldig interessant å sitte å grave i meg sjæl med tegnestifter på den tida. Mottoet mitt var «I'm with stupid».

- Hva la du i det?

- Aner ikke. Jeg hadde en reaksjon mot disse teoritimene; jeg klarte ikke å henge med på det i det hele tatt. Jeg fulgte med når vi fikk forfatterbesøk, men for meg var det først og fremst et sted hvor det var helt legitimt å sitte og skrive. Jeg følte meg kanskje litt tjukk i huet, men jeg fikk lov til å holde på med mitt.

- Du satt og stakk tegnestifter i ansiktet, mens de andre snakket om intertekstualitet og sånne greier?

- Jeg prøvde på si det noen ganger.

Ramslie konsentrerer seg:

- In-ter-tekst-ualitet. Jeg ga opp etter to måneder. Jeg tør ikke si det nå heller.

- UUUÆÆÆH! ANGST! ANGST!

For første gang hever Lars Ramslie stemmen. Han er opprørt. Han sier at dagen hans er ødelagt. Jeg har nevnt byen Moss. Jeg har spurt hva han har med seg fra Moss. Derfor skriker han.

- Angst!

- Angst?

- Ja! Fy faen, jeg er glad jeg ikke er tretten og bor i Moss. Jeg er glad jeg ikke er ni og bor i Moss, også.

Lars Ramslie er i det hele tatt glad han ikke bor i Moss. Den saken virker rimelig klar.

- Hva er galt med Moss?

- Det er forsåvidt ikke noe galt med Moss. Jeg hadde til og med tenkt å flytte dit. Men det er en forferdelig tilstand å være ni eller ti, du skal på skolen, og du vet at det står masse folk der og skal rappe sykkelen din og banke deg opp. Hver dag. De rapper sykkelen din på vei til skolen og på vei fra skolen, og så begynner de å drikke og sniffe lim, og så...

Pause.

- De eller du?

- Alle. Etterhvert sniffa jeg litt også, uten å helt vite hvorfor. Jeg kom fra Steinerskolen i Tønsberg, ikke sant.

- Og var ganske snill og følsom?

- Ja, veldig! Og det første jeg møter når jeg kommer til Øråsen utafor Moss er en fyr som prøver å slå meg ned med treskoa sine.

Det var regelrette kriger mellom gjengene fra Øråsen og et annet byggefelt.

- Hvordan ble du pønker?

- Vet ikke helt. Jeg har ikke greid å se noen sammenheng. Vi var fire stykker som satt bakerst i klasserommet og leste sånt som ikke de andre leste. «Jesus står i porten» av Ambjørnsen. «Beatles». Ikke «Pelle og Proffen» og sånt som de andre leste.

- Du blir kanskje ikke pønker av å lese «Beatles»?

- Nei, det der er veldig merkelig. Jeg veit ikke hvordan jeg blei lurt til å være pønker. Vi gikk med ringer i nesa og var veldig tøffe, men det gikk jo liksom til helvete da.

- Hva da?

- Vi var jo ikke ordentlige pønkere. Huset vi okkuperte var ikke ordentlig okkupert. Det var bare en brannruin, og vi spurte eieren om vi kunne bo der og fikse litt på det. Jeg har liksom aldri greid å være helt med på noe som helst. Alt er bare blitt halvveis. Da jeg var medlem i Sosialistisk Ungdom, greide jeg for eksempel ikke å være helt ateist.

- Og sammen med de intellektuelle forfatterkollegene dine på Tiden Forlag?

- Jeg føler meg jo veldig liten der også, da. Jeg føler ikke at jeg har noen klare, ferdigformulerte meninger om litteratur eller...

Lars Ramslie bevilger seg en ny pause.

En lang en. Visstnok kan han bli sittende sånn og stirre ut i lufta i timevis. Han våkner.

- Jeg spiller ikke akkurat intellektuell bordtennis med Tore Renberg, for å si det sånn, sier han.

- Jeg er mer inne i mitt eget hode. Og så skriver jeg bare historier, på en måte.

UTE AV VERDEN: -Jeg er veldig flink til å ikke forholde meg til verden, sier Lars Ramslie.