Ute av fokus

Marte Krogh med svært ujevn bueføring på sin første solokonsert.

I går kveld var det første gang vi hadde anledning til å oppleve Marte Krogh som solist på et podium. I så måte må konserten sies å være debut med stor fallhøyde. Hun åpnet sonateaftenen med Mozart og med Einar Steen-Nøkleberg på klaver, akkurat som på sin medieombruste plateutgivelse på Decca.

Presset fra begivenheten var følbart og hørbart, ikke minst i åpningsnummeret. Mozarts delikate lille e-moll-sonate bukket nesten under i kampen mot podienervene. Fraseavslutningene ble så trange i skjæret at de stoppet enhver musikalsk idé allerede i tilløpet, i den grad det overhodet var mulig å oppfatte hvor hun ville hen med sin Mozart. Selv balansen mellom henne og rutinerte Einar Steen-Nøkleberg ved klaveret truet med å bryte sammen.

Pågående

Dvoraks sonatine op. 100, også den fra programmet på plata, var et strå hvassere, med bitt i strøket og pågående fortolkningsvilje. Men heller ikke her fikk Marte Krogh samlet de gode ansatsene til noe som liknet en helhet i fortolkningen av verket, i en framføring som undertiden låt som om den var klippet i hop av ulike forsøk, uten et samlende fokus.

Stigende kurs

Men konsertens siste nummer, Griegs c-moll-sonate, viste oss en solist på stigende kurs. Også her manglet det forløsende grepet som kjennetegner fortolkeren i helfigur. Men særlig i de to siste satsene fornemmet vi forankringen i noe personlig, en mørkfarget, ru tone, satt an nesten uten vibrato før den svellet ut og traff Griegs egen frasering som et godt poeng, en klang brukt bevisst som innfallsport for å åpne verket, og med evne til å drive den videre, mot musikkens klimaks.

Hun kunne knapt fått bedre drahjelp enn Nøkleberg, en av våre fineste Grieg-fortolkere, med evne til å fange opp og videreutvikle ideer fra et nytt talent på podiet.

Herfra kan ferden begynne, på alvor.