Ute av fokus

På seg selv kjenner man ingen andre enn seg selv.

«TUTTA HAR ET

fantastisk fokus,» leste jeg nylig på sportssidene i ei avis. Det handlet om golfspilleren Suzann Pettersen, som har satt Norge på verdenskartet over grønne golfbaner. Samtidig dukket det opp ei bok i posthylla mi fra psykologsøstrene Heidi og Bente-Marie Ihlen hvor moteordet «fokus» får en forklaring som vekker interesse. «På seg selv kjenner man ingen andre,» heter boka fra psykologene som i flere tiår har forsøkt å få folk til kommunisere med hverandre uten altfor mange misforståelser.

FOKUS ER,

ifølge norsk synonymordbok, det samme som brennpunkt eller utgangspunkt. Og snubler man ikke i for mange trendy trendforskere, burde ordet i og for seg være greit. Å ha fokus er å ha et utgangspunkt. Søstrene Ihlen legger vekt på at dette utgangspunktet kan være å velge egne sannheter. Sannheter man fokuserer på for å få det man ønsker seg.

I IDRETT

og kulturliv har fokus lenge vært mer enn et moteord. Der skal det presteres, og det er ikke bare Tutta som har fokus. Sportskommentatorene konstaterer fornøyd at idrettsutøvere har rett fokus når de går i mål som vinnere, skriver Ihlen-søstrene. De var med på å bygge opp skøyteteamet til Johann Olav Koss før OL på Lillehammer. Resultatet ble tre gull, to sølv og en fjerdeplass.

«EN AV DE

viktigste grunnene til at folk ikke velger ett fokus om gangen, er at det kan gjøre dem sårbare i forhold til kritikk fra andre,» skriver søstrene, og legger vekt på at politikere og andre samfunnsspisser ofte blir anklaget for å være både ulne og uklare. Kan det være et forsøk på å helgardere seg, spør de, og mener at folk altfor ofte velger utydelighet. Dermed unngår man ubehagelige spørsmål og kommentarer. Fokusvalget er, ifølge Ihlen, et slags kokes-eller-stekes-valg: Enten kan man bli defensiv og miste kritikeren, eller man kan signalisere at det er ok med kritikk og gi den andre mot til å tørre å være tydelig. Man kan enten sette fokus på at den andre ikke har forstått, altså egne såre følelser, eller man kan velge å se på kritikken som klargjørende selv om den er ubehagelig. Kanskje Carl I. Hagen skulle sutre litt mindre etter valget. Og kanskje den utskjelte Valgerd skulle få litt ros for å takle så mye kritikk.

MED UTGANGSPUNKT I

at folk flest ikke finnes, som Dag Herbjørnsrud skriver i Aftenposten, er det blitt klinkende klart for meg hvorfor valgkamper nesten alltid er en ulidelig vandring i tåkeheimen. For politikere flest snakker til folk som ikke finnes. Og folk som er ute av kontakt med virkeligheten, framstår ute av fokus. Slik Harry i Woody Allens film «Harry - bit for bit», hvor den selvsentrerte Harry ble uskarp på filmen. Gjør det samme med politikerne på tv. Gjør dem uskarpe når de snakker til folk flest. Kanskje de vil skjerpe seg.