Ute av kontroll

Barack Obamas håndtering av borgerkrigen i Syria har vært så klønete at han har plassert sin egen skjebne i hendene på en fiendtlig innstilt russisk president og en fiendtlig innstilt hjemlig kongress.

KLØNETE:  President Barack Obama har malt seg inn i et hjørne med sin håndtering av borgerkrigen i Syria. Foto: AP/Pablo Martinez Monsivais/NTB Scanpix
KLØNETE: President Barack Obama har malt seg inn i et hjørne med sin håndtering av borgerkrigen i Syria. Foto: AP/Pablo Martinez Monsivais/NTB ScanpixVis mer
Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): For den amerikanske presidenten har det storpolitiske spillet rundt Syria utviklet seg til et mareritt. Siden borgerkrigen brøt ut mellom diktatoren Bashar al-Assad og opposisjonelle grupper våren 2011, har mange krevd at USA og verdenssamfunnet må gripe inn. Med de kostbare og upopulære krigene i Afghanistan og Irak friskt i minnet, har Obama avvist kravet kontant. Dette til tross for at mer enn 100000 mennesker er drept i konflikten, millioner er drevet på flukt, og FN har stått handlingslammet ettersom Russland og Kina har nedlagt veto. Obama klarte for alvor å male seg inn i et hjørne i fjor. Da truet han med at det ville være å krysse «en rød linje» dersom al-Assad tok i bruk kjemiske våpen. Uttalelsen var så krystallklar at han ikke hadde noe handlingsrom da USAs etterretningsrapporter slo fast at den desperate diktatoren 21. august i år brukte slike våpen til å ta livet av mer enn 1400 av sine egne landsmenn. Obama måtte varsle at han ville gå til et militært angrep mot al-Assad. Men så fikk Obama seg en ubehagelig overraskelse da selv USAs nærmeste allierte, Storbritannia, sa nei til å være med, og også andre land var negative. Obama ble stående ganske alene internasjonalt.

Mens alle likevel forventet at Obama ville beordre et begrenset militært angrep mot syriske mål, bremset han plutselig. Han bestemte seg for at han ville be den amerikanske kongressen om å støtte angrepet selv om det ikke var påkrevd. Trolig var dette for å legge ansvaret på flere enn seg selv. Men han gjorde det også mot klare råd fra flere av sine nærmeste rådgivere, ifølge amerikanske medier. Rådgiverne hadde rett. For å gamble på denne måten var et stort feilgrep. Obama undervurderte både hvor upopulær tanken på en ny krig i Midtøsten er blant amerikanerne, og samtidig hva slags gyllen mulighet dette er for republikanerne til å vise hvor svak Obama er overfor Kongressen. Til tross for intensiv lobbyvirksomhet for å overbevise både opinionen og de folkevalgte, klarte han ikke å rikke dem. Liberale demokrater sier nei fordi de er prinsipielle krigsmotstandere. Konservative republikanere sier nei enten fordi de mener USA ikke bør involvere seg i regionale konflikter langt borte, eller fordi de mener USA bør gå til et større angrep for å velte hele regimet.

Dermed havnet fredsprisvinneren Obama, som ble president blant annet for sin motstand mot de upopulære krigene i Afghanistan og Irak, i den pinlige rollen som krigshisseren som forsøkte å overtale resten av USA. Meningsmålinger viser samtidig hvordan amerikanernes oppfatning av Obamas håndtering av utenrikspolitikken og Syria spesielt, stuper. Et nederlag i Kongressen kan dessuten bli så brutalt at det har potensial til å ødelegge resten av presidentperioden hans, og gjøre ham til det amerikanerne kaller en «lame duck». Dersom Kongressen sier nei, vil det nemlig med all tydelighet vise hvordan Obama ikke klarer å presse Kongressen med seg, selv i dramatiske spørsmål om militær intervensjon. Det vil også avsløre at liberale demokrater ikke lenger er villige til å stå lojalt bak presidenten.

Presset var derfor enormt da det dukket opp en skjør redningsplanke fra særdeles uventet hold. Den russiske presidenten, Vladimir Putin, som overhodet ikke har noen god tone med Obama, hadde fått Syria til å gå med på å overgi alle sine kjemiske våpen til verdenssamfunnet. Obama grep redningsplanken begjærlig. Han bremset plutselig igjen, ba Kongressen om å utsette sine avstemninger, og lot diplomatiet jobber på høygir. I en tale til det amerikanske folk natt til i går norsk tid forsøkte Obama seg som balansekunstner. Han forklarte at han både vil satse på en vag diplomatisk løsning og samtidig opprettholde trusselen om et militært angrep.

Dermed har Obama i stor grad lagt sin og Syrias skjebne i hendene på Putin, FNs sikkerhetsråd og den amerikanske Kongressen. Det framstår svakt og vinglete, og det er vanskelig å se hvordan han skal komme fra det med æren i behold ettersom han er fullstendig prisgitt andre aktører. De nærmeste dagenes politiske spill kan derfor bli avgjørende for resten av Obamas presidentperiode og ettermæle. Men uansett Obamas skjebne, er utvilsomt de aller største ofrene sivilbefolkningen i Syria, som er rammet av en grufull borgerkrig uten noen fred i sikte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.