«HVORFOR HAR

Rodrígues Zapatero gitt ordre om at troppene i Irak skal sendes hjem til Spania?» spør de meg når jeg ankommer flyplassen i Mexico City.

«Vel,» svarer jeg, «Han har utvilsomt gitt den ordren fordi troppene var der. Ellers ville det jo ikke være nødvendig å sende dem hjem.»

«Hva mener du,» spør de igjen, forundret over denne opplagte sannheten.

«Jeg mener at spørsmålet ikke kan besvares fornuftig uten man først stiller et annet spørsmål: Hvorfor er de der? Vi kan også spørre: Av hvilken grunn, og på hvilke betingelser? Akkurat disse spørsmålene har den spanske regjerningen vært nøye med å unngå, men de lar seg ikke unngå. Og i de kommentarene jeg har sett, har også deler av spansk og utenlandsk presse unnlat å stille spørsmål.»

Troppene er der fordi herrene Aznar og Rojoy, regjeringen og hele regjeringspartiets gruppe i parlamentet applauderte sin egen enighet i synet på krigen i Irak den dagen parlamentet stemte over resolusjonen.

Den gangen sa jeg følgende i denne avisen: «Med en entusiasme og en glede jeg har aldri sett i noe parlament i verden, applauderte representantene for Populist-partiet støyende resolusjonen som førte til krigen i Irak og som gjorde det umulig for inspektørene å fullføre oppgaven sin. Hvorfor er de så glade for det vi har i vente?»