Ute av kontroll

«HVORFOR HAR

Rodrígues Zapatero gitt ordre om at troppene i Irak skal sendes hjem til Spania?» spør de meg når jeg ankommer flyplassen i Mexico City.

«Vel,» svarer jeg, «Han har utvilsomt gitt den ordren fordi troppene var der. Ellers ville det jo ikke være nødvendig å sende dem hjem.»

«Hva mener du,» spør de igjen, forundret over denne opplagte sannheten.

«Jeg mener at spørsmålet ikke kan besvares fornuftig uten man først stiller et annet spørsmål: Hvorfor er de der? Vi kan også spørre: Av hvilken grunn, og på hvilke betingelser? Akkurat disse spørsmålene har den spanske regjerningen vært nøye med å unngå, men de lar seg ikke unngå. Og i de kommentarene jeg har sett, har også deler av spansk og utenlandsk presse unnlat å stille spørsmål.»

Troppene er der fordi herrene Aznar og Rojoy, regjeringen og hele regjeringspartiets gruppe i parlamentet applauderte sin egen enighet i synet på krigen i Irak den dagen parlamentet stemte over resolusjonen.

Den gangen sa jeg følgende i denne avisen: «Med en entusiasme og en glede jeg har aldri sett i noe parlament i verden, applauderte representantene for Populist-partiet støyende resolusjonen som førte til krigen i Irak og som gjorde det umulig for inspektørene å fullføre oppgaven sin. Hvorfor er de så glade for det vi har i vente?»

NÅ VET VI ALLE

hva som ventet oss, og selv om de gjør det, er det ingen grunn til å holde fast ved denne strategiens feil og løgner, som de på det tidspunktet gledet seg over. Av forsiktighetsgrunner ønsker vi heller ikke å tillegge avgjørelsen skylden for den økende terrorfaren vi går i møte, for de forferdelige angrepene som har rammet oss, kunne ha uansett kommet. Imidlertid pukker herrene Rojoy og Aznar på sitt og advarer om at statsministerens avgjørelse vil kunne føre til liknende farer i fremtiden. Er det klokt og ansvarlig?

Hvis de for et år siden hadde respektert det overveldende flertallet i den offentlige opinion, for ikke å snakke om motstanden fra de øvrige politiske grupperingene, ville ikke troppene sittet fast i Irak, fanget i den misforståtte strategien mot internasjonal terrorisme.

Når de først befinner seg der, er det utvilsomt mer betimelig å spørre hvorfor og på hvilke betingelser soldatene våre er i Irak. Ifølge forklaringen til den forrige regjeringen er de der på et fredsbevarende oppdrag for å gjenoppbygge landet. Et bidrag som utvilsomt er verdifullt, hvor enn beskjedent, hvis det virkelig kan gjennomføres.

FN støttet aldri det som ble gjort, men stilt overfor en de facto situasjon - det vil si, stilt overfor okkupasjonen av Irak - la de naturlig nok ansvaret for sikkerheten i landet på dem som var med i krigen.

Våre soldater var ikke der for å slåss mot irakerne, men for å hjelpe dem. Det var ikke for krigens skyld de var der, men for fredens. Men oppdraget deres, det som så ofte utheves av dem som sendte dem, er simpelthen blitt umulig å gjennomføre.

I DAG OMTALES

ikke det som foregår i Irak som krig, krigen ble erklært avsluttet for et år siden. Likevel blir det tydeligere for hver dag som går at vi har å gjøre med en krigssituasjon, med terror, forvirring og mange tusen militære og sivile ofre. Det er ikke som i Vietnam, men hittil er det blitt drept tre ganger så mange soldater som det ble på samme tid i Vietnam.

Alt i alt er jeg mer opptatt av hvordan vi skal kunne finne frem til en løsning på situasjonen uten å skape flere problemer enn dem vi løser, selv på kortere sikt. Jeg har aldri ønsket USA noe vondt, av grunner som både er vennskapelige og har med interesse å gjøre - både av solidaritet og egeninteresse. Jeg tilhører ikke dem som rolig preker om hvor feilslått strategien er uten tanke på hvilke konsekvenser den kan ha for noen hver. Så nok en gang gjentar jeg at samarbeid i kampen mot internasjonal terrorisme må intensiveres på grunnlag av samarbeid - men uten at vasallen må underkaste seg, noe som skaper forvirring hos de mektige.

Derfor tror jeg at vi må ta veien om FN og Sikkerhetsrådet til tross for de enorme vanskelighetene med å finne en løsning på Irak-konflikten. Å mene det betyr ikke at jeg tror at FN er i stand til å ta over ledelsen av krisen i Irak på alle områder. Vi behøver ikke å vente på en ny resolusjon for å se at FN, som eneste representant for det internasjonale samfunn, ikke vil ha resurser til å garantere sikkerheten i det ødelagte landet i overskuelig fremtid.

Og hvis det ikke finnes noen slik mulighet, selv om aktørene skulle ha ønsket det (og det gjør de ikke), og hvis det ikke er mulig å overlate herredømmet umiddelbart og fullstendig til irakerne, vil enhver resolusjon man fatter være et kompromiss som ikke tar det fulle ansvar for den situasjonen som er oppstått.

SETT FRA FNs

side kan man si at det forholder seg slik: FN kan ikke si at de ikke vil ta hånd om situasjonen ettersom det ville svekke organisasjonens autoritet; heller ikke ville det være ansvarlig av FN å si at de vil ta hånd om situasjonen ettersom de ikke har resurser til å gjøre det, så det vil også svekke organisasjonens autoritet. Enhver som setter seg i generalsekretærens sko vil måtte komme til samme konklusjon.

Jeg prøver ikke å stenge dørene for en løsning, men å vise vanskelighetene som ligger i den situasjonen som er oppstått. Vi kan heller ikke se bort fra at det kan komme flere strategier for å møte den konkrete situasjonen i Irak og truslene som førte til krigen, som var misforstått fordi truslene ikke stammet fra Irak. Likevel er truslene fra internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen virkelige og farlige.

Den nåværende konflikten berører ikke bare Irak, men også Midtøsten og regionens nærområder, og faren for at den skal spre seg til andre regioner er åpenbart til stede. Således kan debatten i FN rundt en resolusjon om hva som skal skje etter 30. juni, resultere i en paraply som vil åpne for:

- Opprettelse av en provisorisk regjering bestående av tunge aktører fra landets ulike samfunnsgrupper, som, naturlig nok, har større autoritet til å fatte avgjørelser enn den nåværende regjeringen.

- Regionalisering av store deler av sikkerhetsstyrkene i landet slik at de ikke blir oppfattet som inntrengere fra Vesten, noe som fører til en økende og forståelig motstand. Her er Den arabiske ligas deltakelse helt nødvendig.

- En progressiv strategisk tilbaketrekning av styrkene i landet for å skape avstand mellom dem og befolkningen uten at man dermed må tro det er mulig med en fullstendig tilbaketrekning på det nåværende tidspunkt.

FOR AT VI SKAL KUNNE

komme noen vei videre er det helt nødvendig at det såkalte veikartet for fred i konflikten mellom Israel og Palestina tas opp igjen.

Veikartet er ikke bare et forhandlingskort slik israelske ledere til tider synes å tro. Det er et spørsmål om å ta tak i det sentrale problemet med volden som rammer regionen, til beste for alle, arabere og israelere. Hvis ikke det gjøres, vil regjeringene i denne sensitive regionen som omfatter medlemmene av Den arabiske liga, ikke kunne ha det nødvendige handlingsrom for å påta seg oppgaven med å regionalisere løsningen på Irak-konflikten med støtte fra alle - ikke engang om de hadde ønsket det.

Urolige over Sharon-regjeringens unilaterale dynamikk, besluttet EU i mars å innta en posisjon som ingen har lagt merke til, til tross for dens viktighet: Unionen vil ikke akseptere modifiseringer av grensene fra 1967 med mindre partene er enige om det.

Å ikke bare innrømme alvoret, men også kompleksiteten i problemet, har en tendens til å bli møtt med maktesløshet og skepsis, men det er helt avgjørende hvis vi skal kunne få en alternativ strategi på banen. Det farligste som kommer til syne i Irak-konkflikten er den uenigheten som ligger under de mange gjentakelsene av inkonsekvente, nesten barnslige krangler - om å holde seg til timeplaner, eller om å ha vilje til å fortsette uten at man vet i hvilken retning.

Alt dette kan skjule fraværet av et svar på et dramatisk spørsmål: Hva gjør vi nå?

© El País, med norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Anne Helness.