Ute av smertehelvete

En sommerdag i 1984 raste verden sammen for Wolfgang Plagge. I løpet av noen timer ble han totalt lammet fra livet og ned. De neste 14 årene har han vært gjennom det reneste helvete av lammelse og smerter. Nå er han endelig bedre.

- Jeg fryktet at jeg aldri kunne spille mer, avslører han.

Alle kjenner historien hans. Vidunderbarnet Wolfgang som debuterte i Aulaen som 11-åring og spilte bakoversveis på fiffen. Og det var bare opptakten. Tjukke arkivkonvolutter og milevis med videobånd dokumenterer guttungens lysende framgang.

- En kan ikke være ung og lovende for alltid, sier Wolfgang nøkternt. - Sånn sett var det bra at jeg ble syk.

Ville bli komponist

For Wolfgang ville slett ikke bli pianist. Han bestemte seg for å bli komponist allerede som liten gutt i Bærum. - Men det var det ingen som brydde seg om. «Ja ja, gutten min, vi hører du sier det,» sa de og klappet meg overbærende på hodet, akkurat som når andre unger sa at de skulle bli brannmenn.

Dermed ble det spilling, øving, konserter og mer øving. Komponeringen ble skjøvet i andre rekke. Fram til den dagen for fjorten år siden.

- Det var bryllupsdagen til foreldrene mine, og vi skulle ut og spise. På vei til restauranten fikk jeg vondt i den ene foten, men jeg la ikke så mye vekt på det; trodde jeg hadde tråkket over eller noe sånt. Men det ble verre og verre, og da vi skulle forlate restauranten var jeg lammet fra livet og ned. Smertene var ubeskrivelige, og jeg fikk ikke puste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wolfgang var rammet av en ekstremt aggressiv form for Bechterevs sykdom.

Vandrende mirakel

Beinhard selvdisiplin har fått Wolfgang ut av rullestolen og på beina igjen.

- Egentlig skulle jeg ha sittet i rullestol. Et fantastisk støtteapparat, dyktige leger og en ukuelig viljestyrke gjorde at jeg etter hvert også kunne kaste krykkene.

I dag ser han helt frisk ut. Så lykkelig er historien imidlertid ikke.

- Jeg har en skjev hofte og noen sammenvokste ryggvirvler. Og fingrene mine er blitt litt snodige, se her! Sykdommen vil alltid være der. Men nå holder jeg den i sjakk.

- Tenker du på hva som vil skje hvis den bryter ut igjen?

- Selvfølgelig. Det er en forferdelig tanke. Men jeg har lært meg å leve med den. Og motgangen har gjort meg til en bedre komponist.

Båtbygger

Selv om han heter Wolfgang, bor i Seljefløyten og kjører Akkord med Skala-felger, så overrasker herr komponist Plagge. For tida er det nemlig slaget ved Midway som opptar ham mest.

- Jeg driver og lager en kopi av hele slaget for et museum. Har holdt på i to år. Det er 43 båter, og de største er oppunder meter'n. Jeg har alltid bygd modeller, men dette her ble litt i meste laget.

Heller ikke musikksmaken er så ensporet som man skulle tro:

- Jeg hører på alt fra tekno til middelaldermusikk. Begrepet klassisk betyr for meg bare at noe er gammelt. Beatles, for eksempel, det er klassisk musikk, mens jeg lager moderne musikk. Bach og Dylan er mine tidløse favoritter. Og jeg har stor sans for begavelsen til Michael Jackson, men jeg avskyr måten han bruker den på.

For fem år siden giftet Wolfgang seg med Lena Rist-Larsen.

- Du som alltid sa at du aldri skulle gifte deg?

- He-he. Jeg mente det også. Jeg så på meg selv som den lidende musikeren som ofret alt for kunsten. Og nå planlegger vi å få barn. Det er bare et par prosjekter vi må få unna først.

Do-re-mi

på do

Selv om Wolfgang og Lena lever et ganske spesielt liv, så krangler de også. Om litt andre ting, bare.

- Vi har såkalt absolutt gehør begge to. Det vil si at vi kan høre at duren fra kjøleskapet er en mørk G, for eksempel. Men jeg ligger 1/16 tone lavere enn Lena. Det er en kilde til stadig skjelling og smelling hjemme hos oss.

- Men dere vet jo om forskjellen?

- Intellektuelt sett, ja. Men sure blir vi likevel.

I dag reiser Wolfgang til Melbu for å spille under sommer-Melbu.

- Jeg skal opptre sammen med Pjotr Janowski og Lars Andreas Larssen. Vi prøver å få til noe nytt; være litt spontane. Den seriøse musikken har gjort seg selv altfor utilgjengelig ved at alt skal være så forbasket planlagt.

Wolfgang selv kan i hvert fall ikke beskyldes for å være kjedelig. En gang komponerte han et helt verk mens han satt på do.

- Det løsnet bare, bokstavelig talt, gliser han.

- Det ble en slags do-re-mi-sak.

<B>LIVSNØDVENDIG:</B> Wolfgang Plagge kan ikke se for seg at han ville blitt noe mer enn middelmådig i et annet yrke. -Å være komponist er et kall. Jeg må skape musikk, akkurat som jeg må spise, sier han.