Ute av verden

Utdrag fra boka Kapittel 5

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Miriam hengte av seg jakken på knaggen i gangen. For ikke å gjøre henne sjenert hadde jeg straks gått inn på kjøkkenet, tappet vann i glasskjelen til kaffetrakteren mens jeg hørte at hun romsterte der ute, i gangen min. Tok av seg skoene og plasserte dem fint inntil veggen, kneppet opp jakken og hengte den fra seg, gikk med litt nølende skritt inn i stuen.

Hun var her!

Jeg helte vannet over i kolben, drysset litt kaffe opp i filteret og trykket maskineriet i gang mens jeg ropte:

- Vil du ha kaffe, Miriam?

Hun sto foran vinduet med hendene i baklommen og snudde seg mot meg da jeg kom inn.

- Jeg har litt cola også, om du heller vil ha det.

Hun nikket så vidt med hodet noen ganger.

- Kan godt det.

Jeg ville bare at hun skulle føle at hun klarte seg bra. At hun ikke skulle skamme seg når hun gikk fra leiligheten min, ikke la seg pine av ubekvemhet og misnøye med seg selv, jeg ville at hun skulle le og ikke tenke på hvem hun var for meg. Men da jeg tok ut glass fra skapet på kjøkkenet, hadde bildet av henne fylt meg helt; dette halvt usikre, halvt forventningsfulle over bevegelsene da hun snudde seg mot meg, hadde hun ikke vist meg før. Noe hadde blitt satt fri, tenkte jeg, noe hadde blitt ryddet av veien. Nå var hun hos meg, og det forandret alt. På skolen var hun en elev, og det hun gjorde mot meg der var preget av det, små framstøt og finter som bare var mulige fordi hun der, på skolen, i likhet med de andre elevene, visste hvilken plass hun hadde i forhold til meg. Der var alt ufarlig, alle hentydningene deres ledet mot noe som aldri ville bli realisert, der var de deltagere i et spill som ikke hadde andre konsekvenser enn ett og annet rødmende kinn, noen sekunders snart glemt skam. Derfor kunne de strekke seg i stolen og skyte brystene fram mens de litt skjelmsk smilte til meg for å se hvordan jeg reagerte, derfor kunne de bøye seg fram og la strekkbuksene strammes mens de visste at jeg sto like bak dem; av samme grunn kunne de gi uskyldige ord en annen betydning gjennom et blikk, et knis, en stemme tilgjort uskyldig. Hjemme hos henne, da hun lå i sengen og jeg kom inn i rommet, var alt dette borte, for sikkerheten manglet, og overraskelsen gjorde at hun ikke fant noen ny posisjon å møte meg fra, hun måtte simpelthen ligge der og se på meg, rødmende og sårbar, et barn.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer