Ute av verden

Utdrag fra boka Kapittel 5

Miriam hengte av seg jakken på knaggen i gangen. For ikke å gjøre henne sjenert hadde jeg straks gått inn på kjøkkenet, tappet vann i glasskjelen til kaffetrakteren mens jeg hørte at hun romsterte der ute, i gangen min. Tok av seg skoene og plasserte dem fint inntil veggen, kneppet opp jakken og hengte den fra seg, gikk med litt nølende skritt inn i stuen.

Hun var her!

Jeg helte vannet over i kolben, drysset litt kaffe opp i filteret og trykket maskineriet i gang mens jeg ropte:

- Vil du ha kaffe, Miriam?

Hun sto foran vinduet med hendene i baklommen og snudde seg mot meg da jeg kom inn.

- Jeg har litt cola også, om du heller vil ha det.

Hun nikket så vidt med hodet noen ganger.

- Kan godt det.

Jeg ville bare at hun skulle føle at hun klarte seg bra. At hun ikke skulle skamme seg når hun gikk fra leiligheten min, ikke la seg pine av ubekvemhet og misnøye med seg selv, jeg ville at hun skulle le og ikke tenke på hvem hun var for meg. Men da jeg tok ut glass fra skapet på kjøkkenet, hadde bildet av henne fylt meg helt; dette halvt usikre, halvt forventningsfulle over bevegelsene da hun snudde seg mot meg, hadde hun ikke vist meg før. Noe hadde blitt satt fri, tenkte jeg, noe hadde blitt ryddet av veien. Nå var hun hos meg, og det forandret alt. På skolen var hun en elev, og det hun gjorde mot meg der var preget av det, små framstøt og finter som bare var mulige fordi hun der, på skolen, i likhet med de andre elevene, visste hvilken plass hun hadde i forhold til meg. Der var alt ufarlig, alle hentydningene deres ledet mot noe som aldri ville bli realisert, der var de deltagere i et spill som ikke hadde andre konsekvenser enn ett og annet rødmende kinn, noen sekunders snart glemt skam. Derfor kunne de strekke seg i stolen og skyte brystene fram mens de litt skjelmsk smilte til meg for å se hvordan jeg reagerte, derfor kunne de bøye seg fram og la strekkbuksene strammes mens de visste at jeg sto like bak dem; av samme grunn kunne de gi uskyldige ord en annen betydning gjennom et blikk, et knis, en stemme tilgjort uskyldig. Hjemme hos henne, da hun lå i sengen og jeg kom inn i rommet, var alt dette borte, for sikkerheten manglet, og overraskelsen gjorde at hun ikke fant noen ny posisjon å møte meg fra, hun måtte simpelthen ligge der og se på meg, rødmende og sårbar, et barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men her?

Det var ikke slik at jeg steg ned til hennes verden. Det var hun som steg opp i min.

Jeg stanset i døråpningen med glassene og brusen i hendene og så på henne. Hun merket meg ikke. Hun lot fingeren gli over sprossen i vinduet mens hun kikket ut. Hun vendte på hodet og så seg rundt i rommet. Hun gikk bort til rekken av cd-er over stereoanlegget, hun trakk ut en og holdt den i hånden, hun var hos meg, hun så det jeg så, la coveret fra seg og tok noen skritt inn i rommet. Hun stanset foran speilet. Rettet på den svarte, tynne genseren i skuldrene. Vred seg litt til side og så kroppen sin i profil mens hun smilte prøvende. Jeg klarte ikke å se på henne lenger. Jeg ville holde henne inntil meg, kjenne kroppen hennes mot meg, det var det eneste jeg ville. Men det var umulig.

Jeg sparket døren helt åpen med foten og gikk inn til henne.

- Jeg tar litt brus, jeg også, sa jeg.

Hun satte seg ned i sofaen. Hendene i fanget, knærne samlet. Cola! tenkte jeg, hva må hun ikke tro, at dette er et barneselskap, tenkte jeg og med varme kinn skjenket jeg i glasset hennes.

- Skal jeg sette på noe musikk? spurte jeg.

- Kan du godt.

- Hva vil du høre da?

Hun trakk på skuldrene.

- Kan ikke du finne noe? sa jeg, glad for å gi henne noe å gjøre.

Hun reiste seg og knelte foran reolen.

- Du har så mye rar musikk! sa hun.

Jeg stilte meg bak henne. Bøyde meg ned. Hun strøk håret som hadde kommet i veien bak øret, jeg skjønte at det var for å dekke over usikkerheten hun følte ved å ha meg nær ved.

Hun var så vakker.

- Er den bra? sa hun og holdt et cover fram for meg uten å la øynene følge opp.

Jeg nikket.

Hun åpnet etuiet og tok ut platen, litt nølende satt hun med den i hånden mens hun stirret på knappene foran seg, jeg kom henne til unnsetning, trykket på eject, den vesle tallerkenen gled summende ut, hun la platen oppi. Så skottet hun opp på meg. Jeg kjente lukten av håret hennes, fruktaktig, jeg kjente parfymen hun hadde tatt på seg, tyngre; jeg tenkte at det var morens. Hun hadde sneket den til seg på badet, holdt flakongen i hånden, nølt litt, sprayet en kort dusj på huden i halsen, grint på nesen av den sterke dunsten, smilt av seg selv.

- Bare sett den på, sa jeg, og da hun snudde seg for å gjøre som jeg hadde sagt, kom armen hennes borti kneet mitt. En forsiktig berøring bare, litt genserstoff som gled mot buksene mine, likevel var det mer enn jeg klarte. Jeg reiste meg brått og gikk ut på kjøkkenet, åpnet vinduet, støttet hendene mot karmen, lente meg ut i den kalde lufta og trakk pusten noen ganger.

Et drønn lød i stuen.

Så ble det stille. Like etter kom musikken på igjen. Denne gangen var volumet lavt. Jeg smilte for meg selv, beroliget av det hjelpeløse over episoden, lukket vinduet, åpnet posen med chips og helte innholdet ned i en bolle som jeg bar ut til henne.

Hun satt på gulvet nå, det ene benet hadde hun dradd under seg, hånden skrudde forsiktig på volumkontrollen, jeg plasserte bollen på bordet, er det for høyt? spurte hun, jeg ristet på hodet, og hun reiste seg, jeg klarte ikke å la være å stirre på henne, hun merket det og fikk noe blygt over seg. Øynene mine som glir ned over kroppen hennes: den svarte, tynne genseren som føyes over brystene, klemmes mot magen, mot midjen og som fortsetter ned i de blåslitte tettsittende buksene; hoftene hennes, lårene, leggene, de små føttene. Hun vet hva jeg tenker når hun går forbi. Hun vet hva jeg vil med henne. Derfor blir hun blyg og drikker litt brus, tar en håndfull potetgull og putter ett og ett flak i munnen uten å se på meg. Blikket mitt er likevel i henne. Alt er opp til meg. Jeg har invitert henne, hun har kommet, nå sitter hun og venter.

Men jeg hadde ingenting å si. Vi spiste potetgull, det knaste, vi drakk cola, det bruste, vi hørte på musikken hun hadde valgt ut. Det var uutholdelig. For det måtte vel være en grunn til at jeg hadde invitert henne? Hva ville hun tenke om hun gikk derfra uten at vi hadde sagt et eneste ord til hverandre, bare hadde gnafset chips og vært sjenerte for hverandre, hva var det, hadde jeg blitt seksten år igjen, var det slik, hadde jeg ikke noe mer enn det å komme med etter alt det jeg hadde gått gjennom for å få henne hit? Var det ikke det jeg ville? Var det ikke å se Miriam her, i min egen leilighet, jeg ønsket? Da ville avstanden mellom oss bli mindre, hadde jeg tenkt, når vi var her, og det stemte for henne, hennes avstand var mindre, hun visste hvordan jeg så på henne, hun visste hva jeg tenkte. Men jeg? Nei, nei, nei, jeg satt der og visste ikke hva jeg skulle si, hvor jeg skulle se, hva jeg skulle gjøre. Og denne mangelen tynget også henne, for også hun følte ansvar for situasjonen vi hadde havnet i, også hun fant det pinlig, denne tausheten.

- Jeg har ikke sagt det til noen, sa hun. - Det på rommet mitt.

Det var første gang det ble nevnt. Og hun rødmet. Ved å antyde at noe hadde hendt, sa hun indirekte at det var noe mellom oss. At jeg ville ha henne. For hun var fremdeles ikke sikker.

- Ikke jeg heller, sa jeg.

Vi smilte til hverandre.

Så ble vi tause igjen.

Jeg så på klokken. Den var syv. Jeg drakk opp den siste slanten i glasset og reiste meg, tok av stereoanlegget og skrudde på fjernsynet.

- Dagsrevyen begynner nå, sa jeg. Hentet kaffe til meg selv på kjøkkenet. Da jeg kom tilbake, satte jeg meg ned i sofaen ved siden av henne. Hun stirret ubevegelig på fjernsynet. Det var jeg som fikk henne til å stivne. Det gjorde meg utilpass. Kunne jeg snu meg mot henne og kysse henne?

Nei.

Kunne jeg stryke hånden over kinnet hennes?

Nei.

Kunne jeg legge hånden på låret hennes, forsiktig trekke genseren opp og kysse de små brystene hennes?

Nei.

Jeg måtte sitte urørlig ved siden av henne og se på tv mens jeg febrilsk forsøkte å komme på noe vi kunne snakke om, noe som ikke ville virke barnslig for henne, som om jeg nedvurderte henne, og som heller ikke åpnet den store avstanden som fantes mellom oss slik at hun følte at hun ikke strakk til og var god nok.

- Er det noen som vet at du er her? sa jeg etter en stund. Hun ristet på hodet, men sa ingenting.

- Ikke venninnene dine engang?

- Er du gal!

Hun smilte ved tanken. Da hun strakte ut hånden mot bollen med chips, tenkte jeg at det var nå eller aldri. Jeg grep armen hennes. Jeg tok hånden hennes i min.

- Så liten den er, sa jeg. - Se.

Jeg presset håndflaten min mot hennes. Noe åpnet seg mellom oss. For hun tok ikke hånden sin til seg, hun presset den mot min, og blikket hun ga meg fikk en bølge av lykke til å strømme gjennom meg, det var så bra, likevel torde jeg ikke, øynene hennes som var så utilslørt hengivne gjorde meg redd, hun møtte meg med noe jeg ikke kunne følge opp. Selv om jeg ville, visste jeg at jeg ikke kunne. Jeg måtte trekke hånden til meg og forsøke å dekke over det som hadde åpnet seg, late som ingenting og la avstanden vokse til alt igjen var som normalt.

Vi ble sittende ved siden av hverandre uten å si noe. Vi så på tv og spiste chips. Jo lengre tid som gikk før noe ble sagt, jo vanskeligere ville det bli å si noe. Det var uutholdelig, og jeg måtte gjøre en ende på det.

Jeg strakte meg og gjespet litt.

- Jeg har masse arbeid jeg skulle ha gjort, Miriam, sa jeg.

- Å ja, sa hun. - Men jeg kan godt gå.

Jeg fulgte henne ut. Jeg lente meg mot dørkarmen mens hun bøyde seg ned og snørte på seg skoene. Hun rettet seg opp og dro håret litt til side. Løftet jakken av knaggen. Førte hendene gjennom det glatte boblestoffet i ermene, kneppet jakken mens hun så ned i gulvet. Det hadde ikke gått som hun håpet.

- Ha det da! sa hun og snudde seg for å gå.

Da ville det være for sent.

- Miriam, sa jeg.

Hun snudde seg mot meg. Jeg la armene mine rundt henne. Jeg klemte henne inntil meg. Strøk hendene over ryggen, og da hun bøyde hodet litt tilbake for å se opp på meg, kysset jeg henne. Leppene hennes åpnet seg mot mine, fuktige, myke, jeg ante tungespissen hennes og forsiktig slikket jeg den mens hjertet slo og slo i brystet og alt i meg skalv av glede og begjær. For hun gjengjeldte kysset mitt, jeg kjente de små fingrene hennes stryke over ryggen min, lårene hennes som ble presset mot meg.

- Jeg elsker deg, Miriam, hvisket jeg i øret hennes, klemte henne hardt i noen sekunder før jeg tok et steg tilbake.

- Men nå må du gå, sa jeg. - Og ikke si dette til noen. Det er viktig. Du må ikke si det til noen.

- Nei, sa hun.

- Kommer du igjen i morgen?

- Ja, sa hun.

Det virket som om hun helst ville legge på sprang, overveldet av følelser, men jeg tok hånden hennes igjen, og hun nikket da jeg sa at hun måtte late som ingenting på skolen dagen etter, at alt måtte være som vanlig, ingen måtte få vite noe, de eneste gangene vi kunne være sammen var her, hos meg. Det er viktig, Miriam, sa jeg, mhm, sa hun, enda en gang holdt jeg rundt henne før hun åpnet døren, løp opp bakken til veien og forsvant ut av syne.