Ute av verden

Han er ingen performer, han er en transformer.

CD: Antony skusler ikke av å male med bred pensel.

Her snakker vi store følelser og dyp klang, og da han i oktober slapp ep-en «Another World», var tittelvalget et fullstendig ukamuflert hint om hva vi hadde i vente.

Ikke nok med at mannen allerede på den Mercury Prize-vinnende andreplata «I am a bird now» viste at han har talentet til å skape alternative univers. Ved hjelp av sin Nina Simone-følsomme kabaretvokal og melankolske pianospill klarte han å sette både kjønns- og populærmusikkroller på hodet.

Men hele mannens musikalske karriere har også handlet om transformasjoner, om forandringer, og da er det kanskje ikke så rart at han denne gangen har valgt å fjerne seg litt fra nattklubbene, New York-mytologien, draghistorikken, og dem han i et intervju med Dagbladet omtalte som «de prostituerte, transvestittene, de narkomane og uteliggerne - de som har gjort meg til den jeg er» - og heller tatt steget inn i det sakrale.

«The Crying Light» har dermed blitt en fattet, nesten juleaktig plate, bestående av stemningsbilder og ro. På «Dust in the water» ligger det en kormumling i bunnen av lydbildet som får det hele til å minne om kirkesang, mens «One Dove» er dirrende, nesten Edith Piaf-aktig.

Likevel mangler plata nærværet som tidligere har preget Antonys arbeid, til tider blir det virkelighetsfjernt og uengasjerende, og da hjelper det ikke at sjettesporet «Another World» høres ut som om det er helt på gråten. Det er bare ikke nok.