Uten autopilot

DumDum Boys har slått av autopiloten, senket skuldrene og leverer sitt beste album på 14 år.

CD: Denne plata gjør meg glad, oppriktig. For sånne halvgamlinger som meg er DumDum en del av dannelsen - ei plate signert Prepple, Kjartan og Co. er en følsom og nesten personlig sak. Derfor puster jeg lettet ut og jubler: Vi klarte det! «Gravitasjon» kommer 18 år etter debuten «Blodig alvor» og åtte år etter det som så ut til å bli deres siste sukk, «Totem».

Skuldrene senket

Det første som slår meg er den avslappede og behagelige følelsen jeg får av å høre plata - en følelse jeg er sikker på at gutta må ha hatt under innspillingen. For her er skuldrene senket. De har mye å bevise, men klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Og da er det lett å la seg overbevise. Resultatet er elleve låter som varierer fra å være gode til glitrende - ikke minst spydspissen «Enhjørning», som i ettertid er bedre enn den fireren jeg konkluderte med på terningen for noen uker siden.Plata åpner med rett fram-rockeren «Lunta brenner», som glir over i den stoner-tunge og bøsere «Gå på vannet». Deretter er det taktskifte: «Tynn tråd» åpner som «Wicked Game» med Chris Isaak. På den stillfarne «Gravitasjon», som minner om «Transit» og «Hagelangs», hører vi bandets følelse for country.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DumDum danser vals

Brorparten av låtene er skrevet av Kjartan Kristensen, som ikke har mistet evnen til å skru sammen ord til uventede bilder og merkelige symboler. Aslak Dørum framstår også som en rustikk rockskald. Albumets siste låt er signert Atle Karlsen, og er vakker vals i Tom Waits-land med blåserarrangement signert Lars Horntveth fra Jaga Jazzist. Bandets åttende studioutgivelse er blitt en variert og gjennomført plate. «Gravitasjon» er uten tvil bandets beste siden «Transit» (1992) - den siste virkelig gjennomført gode DumDum-plata. Albumene «Ludium» og «Sus» har gode tilløp, mens «Totem» med et par unntak bare er trist.Det som skjedde litt utpå 90-tallet, har gutta selv fortalt. I takt med økt dopmisbruk ble autopiloten redningen - en stund. Men en autopilot er mer drepende enn en trommemaskin. Og til slutt kom låtfattigdommen og idétørken. Finito.

Vitalt tilbake

Trodde vi. Men nei. Prepple har smurt stemmebåndene med tykk motorolje. Likevel høres vokalen om mulig mer levd ut enn noensinne. Han hvisker, hveser og hyler seg hes, for så å snu på flisa og legge stemmen i et beroligende leie. Sola Jonsen og Dørumen gjør det som ethvert trykkluftsbor skal gjøre: brøyte vei og skyve luft. Kjartan har stålkontroll på gitarriffene - hør bare på den sinte primalrockeren «Seig jævel», mens Tangent-Karlsen er kledelig, minimalistisk til stede. DumDum Boys er med andre ord vitalt tilbake fra sin skyggetilværelse. Her er massevis av positiv energi. Autopiloten er definitivt skrudd av, og gutta lener seg selvsikkert tilbake på sine noenogførti år. Jeg føler overskuddet, hører gleden og ser garden senket.