Uten bærende plott

Anne B. Ragde tar liksom bare opp tråden fra fjorårets suksessromanen, og prater videre. Men det er ikke nok.

BOK: Etter braksuksessen med fjorårets «Berlinerpoplene», skal Ragde ha skrevet oppfølgeren «Eremittkrepsene» nærmest i skjul for forlaget. Vel vitende om at det sjelden er klokt å melke en suksess. Nå tror jeg ikke Ragde taper på å gjøre fortellingen om de tre trønderske bondesønnene Neshov om til en trilogi (som dette vel blir). I hvert fall ikke økonomisk. For i «Eremittkrepsene» har proffe Ragde avslutningsvis lagt inn nok dramatikk - eller melodrama - til at leseren nok tenner både på den og nummer tre.

Vekslende perspektiv

Med hensyn til det litterære derimot, burde kanskje Ragde klart å holde seg. Den forrige romanens styrke var en elegant veksling i perspektivene mellom bokas fire hovedpersoner. Og her fortsetter historien om den tause bonden Tor som ofret kjærligheten for mor og gård - og hvis kjærlighetsliv nå består av en førti år gammel seksuell opplysningsbok. Om begravelsesagenten Margido som er kristen, men fristes til synd av en frodig enke. Om homoseksuelle Erlend som engang nærmest ble jaget fra den trange trønderbygda. Men som nå er vellykket vindusdekoratør og samboer med en styrtrik og matglad københavner. Og endelig Tors «hemmelige» datter Torunn; hundepsykolog som ikke er like flink med menn som med dyr.

Proft og representativt

Ragde er proff. Her er flytende dialoger, representative og til dels overbevisende portretter. Overdrevne riktignok, men nå er jo det Ragdes varemerke som forfatter - på godt og vondt. Samtidig kan Ragde bygda; tausheten, luktene, frykten for forandring. Ikke minst sparsommeligheten på en gård der «alt det fine (blir) gjemt vekk og spart på, til dager som aldri kom».

Fyllstoff

Ragde har og satt seg inn i matoppskrifter, hundepsykologi og begravelsesritualer. Men mens disse tematiske dypdykkene fungerte som en utdypende og elegant tematisk veksling i «Berlinerpoplene», så tenderer de her mot pliktløp og fyllstoff. Jeg blir etter hvert nokså lei av tidsriktige oppskrifter på fingermat og lammestek, interiører og vindusdekorasjoner. Ragde kunne kanskje også spart seg for det nærmest parodiske portrettet av Torunns nye kjærlighet: Den urmaskuline hundekjøreren som har hoppet av bylivet og bosatt seg på ei hytte i skogen - en mannetype Ragde stadig vender tilbake til. Heller ikke portrettet av Torunn sitter helt.

Mangler plott

Bokas største svakhet er likevel mangelen på en egen tematikk. Ragde tar liksom bare opp tråden fra den forrige romanen, og prater videre. Men det er ikke nok. Hun får ikke til et bærende plott (noe som utgjorde «Berlinerpoplenes» litterært frekke klimaks; at brødrenes marodre far egentlig var deres bror). I «Eremittkrepsene» har Ragde riktignok også en frekk avslutning. Den styrker ikke akkurat boka litterært, men er likevel så dramatisk at vi lesere er ment å vente i spenning til neste bok. Og da får vi håpe at alt ordner seg. Både med homser som vil formere seg, suicidale grisebønder og homofobe hundekjørende aksjespekulanter.