Uten bred appell

Banville vinner på stilen, men velger en krevende og begrensende fortelling.

BOK: I innstillingen til årets Bookerpris fant man bøker av forfattere som Julian Barnes, Kazuo Ishiguro og Zadie Smith, mens tungvektere som Ian McEwan og Salman Rushdie ikke ble funnet sterke nok denne gangen. At det var John Banvilles «The sea» som skulle ende opp med prisen, var det ikke mange som hadde trodd. Det ble heller ikke noen trampeklapp for avgjørelsen i britiske media.

Rytmisk stil

Enkelte kritikere mente at romanen hadde for tynn handling eller var for vanskelig. Andre, som The Independent, forsvarte den med at melankolien har sin plass i en bokverden dominert av «feel-good and...wizards». John Banville skriver i et språk som inviterer til langsom lesning. For å få med seg det som skjer, må man innstille seg etter hans tempo. Setningene er ikke lange og intrikate, tvert imot glir de av gårde i en rytme som virker oversiktlig og klar. Banville har sagt i et intervju at han ser på sin egen stil som «en innvendig retorikk, en rytmisk messing som ligger nært opptil den måten vi snakker inne i oss». For når det gjelder denne 59-årige iren, er det stilen som går igjen som et kjennetegn.

Lite handling

«The Sea» er fortellingen om Max Morden, en kunsthistoriker som vender tilbake til Cedars, et feriested på den irske kysten, etter at kona hans har dødd av kreft. Her tar han inn i et pensjonat ved sjøen, drevet av en motbydelig kvinne, med en forloren og nervøs oberst som eneste andre gjest. I oppveksten tilbrakte Morden ferier på dette stedet, hvor familien Grace var herskerne; i hvert fall i Mordens guttesinn. Gjennom tilbakeblikk gjenkaller han forelskelsen i Connie Grace, kona til den buldrende Carlo Grace, og deretter Chloe, familiens datter. Dette veksler med minnene om konen Annas dødsprosess, og iakttagelser om den nære familien, kjærlighet, erotisk oppvåkning, smerte, et menneskes utstøtte posisjon i tilværelsen.

Tristesse

Noen handling i ordinær forstand har «The sea» ikke. Den er komponert som en stor drivende flate med tablåer fra fortiden, vevet inn og ut av et nå som stadig fanges opp med detaljerte beskrivelser i Banvilles rensede språk. Gjennom å stoppe eventuelle handlingsforløp får han frigjort stilen, og Max Morden gis rom til å gå dit han vil, i den rytmen han vil; en rytme preget av Mordens sinnstilstand. Virkningen blir en luftig og klar romanverden som syntaktisk samsvarer med mannens vandringer i Cedars melankolske lys. Mot sorgen over konas død, og et låst forhold til datteren, samt de lenge tilbakeholdte minnene om to foreldre fra nederste trinn på stigen, settes den erotiske og grenseløse verdenen hos familien Grace. Det er gjennom dem at lille Max, oppvokst som god og uforstående katolikk, kjenner nærværet av «Gudene» og for første gang opplever, gjennom forelskelsen i Chloe, «the total otherness» hos en annen. Minnene om Grace er noen av de beste i romanen, som fra pikniken hvor moren Connie blotter det meste av låret for den unge gutten, og er på vei til å føre ham videre inn i mysteriene, da datteren dukker opp. Disse passasjene, om Max\'s erotiske oppvåkning, er skrevet med tilbakeholdt sanselighet, uten den grovlåtne irske folkloristikken.Det er som sagt ikke store omveltninger eller voldsomme hendelser som driver denne romanen. Den ligger så finstemt at skiftene merkes tydelig på et nivå hvor andre, mer grovmaskede forfattere vil være ute av stand til å få fram nyanser. Spørsmålet er om den maleriske vandringen og de retrospektive innstikkene, som også er episodiske, har nok kraft i seg. For å holde meg i en verden fylt av tristesse trenger jeg som leser noe fast å gripe tak i, som ikke bare er preget av oppgivelse eller sorgfulle stemninger.

Datteren

På nåtidsplanet finner vi tre personer, vertinnen Vasavour, Obersten og datteren. Av disse tre er det bare datteren som egentlig interesserer, og heller ikke hun er noe fyrverkeri; men hun har i hvert fall et forhold til faren sin som virker ubehagelig realistisk. De to andre blir drivved. Det ser ut til at Banville har villet avskjære ethvert tilløp til karakteregenskaper hos bipersonene som kan invitere til en videre historie eller vekke interessen vår i en vital retning, og heller rendyrker tristessen. Det er konsekvent skrevet, og denne konsekvensen er muligens en grunn til at Booker-komiteen valgte «The sea», sammen med honnør for lang og tro tjeneste. Men nytelsen ved stilen, eller de obskure, arkaiske ordvalgene som også gir farge til teksten, er ikke nok. Det blir noe tannløst over fortellingen, som også har å gjøre med en vissenhet i romanstrukturen. Dette er tross alt portrettet av en mann, et sted, og noen få andre personer, i et egentlig velbrukt susjett: sorgen og nostalgien. Jeg tror at komposisjonen, men ikke nødvendigvis virkningen av den, er tilsiktet fra Banvilles side. Han kan ha sett for seg et videre landskap rundt stillstanden, at den i større grad konnoterer. Det er mulig at interesserte lesere heller skulle prøve seg på hans forrige roman, «The untouchable», som ble satt høyt av britiske anmeldere. Jeg legger også merke til at «The sea» ikke ser ut til å komme i norsk oversettelse denne våren, i motsetning til Barnes, Ishiguro og Smith. Det kan være et kvalitetstegn, men jeg tviler på det denne gangen.