-Uten deg, elskling, er vi ikke like lykkelige her

STOCKHOLM (Dagbladet): Noen mennesker er så levende at det er vanskelig å forestille seg at de kan dø. Lasse Lindroth var et slikt menneske. Det kunne man lese i de nærmere 1000 oppmøttes ansikter da hans unge, gravide kone reiste seg for å tale i St. Johannes kyrka i går.

Der sto Emma foran oss, hvitkledd fordi hun i dag skulle minnes sin mann. Ingen bortetter benkene brukte sine lommetørkler lenger. All gråt ble holdt igjen for noen sekunder. Så stille en kirke med flere hundre mennesker i kan være. For nå sto hun der, den vakre Emma, enken, med ansiktet delvis skjult av håret, og fortalte om mannen hun møtte i desember i fjor, som fridde fire dager etter at de møttes.

- Jeg sa ja takk. Ja takk til kjærligheten, fortalte hun.

En bestekamerat hilser

Han begraves seinere i sommer, med de nærmeste til stede. Minnegudstjenesten var anledningen for venner, kolleger og folk som følte seg berørt av Lindroth til å hedre ham. Dagen for offentlig sorg.

Bare ett år etter gjennombruddet som standupkomiker var han publikumsyndling, tabloidenes heteste mann og blant de øverste på de svenske nazistenes drapsliste (bak hans komikk lå gravalvorlig politikk). Alt gikk så fort.

Han ga ut tre bøker, men hadde minst 20 bokideer i hodet, fortalte hans forlegger. Han var den eneste forfatteren som lå foran deadline, lå og sov i sofaen på forlaget når de ansatte kom på jobb. Hastet videre.

«Det var som om noen hadde fortalt ham at han bare hadde 26 år på seg. For et hell at han ikke satt hjemme og så på TV, som de fleste av oss,» sa en av hans venner.

Lasse Lindroths bestekamerat, Lasse Kyhlstedt, ledet minnestunden.

- Jeg ser fram til å møte deg, Lasse, sa han, lavt.

Hvordan alt ender

Så uvirkelig at jeg for nøyaktig én måned siden møtte Lasse Lindroth i Stockholm, på en restaurant på Stureplan, bare fem minutters gange fra St. Johannes kyrka. Jeg våger å kalle ham Lasse, for Lasse var blant de menneskene som fikk den usynlige barrieren som skiller intervjuer og intervjuobjekt, til å falle.

Midt i intervjuet ble han tom i blikket. Taleflommen var ebbet ut. Han hadde snakket om hvordan det gikk med barndomskameratene. Om en som var i fengsel, en annen som var handikappet etter å ha kjørt av veien med politiet i hælene.

«Vi behøver ikke å snakke om dette, hvis det er ubehagelig,» sa jeg.

«Nei, det gjør ingenting,» svarte han. «Det er bare så rart... å tenke på hvordan alt ender.»

«Nå er jeg lykkelig»

En kvinne han elsket, et barn underveis, en suksessfull karriere, et show med et begeistret, norsk publikum i vente. «Jo,» sa han, «nå er jeg lykkelig.»

Lasse satt på med oss til et lite sted utenfor Stockholm, hvor en bekjent av ham drev en pizzarestaurant, og han skulle kjøre et show. Han gledet seg sånn, for hans gode venner, Lasse og Assin, skulle møte ham der.

I går, en måned etter, møtte jeg Assin igjen i kirken. Vi hilste, utvekslet et par ord, og ble stående å se på hverandre.

«Det er vel ikke mer å si,» sa Lasses kamerat.

Så satte vi oss hver for oss.

Det var heller ikke så mye å si til Lasse Kyhlstedt, bestekameraten. Han var heldig som kjente Lasse Lindroth.

Kollegaen, vennen

Når du ikke er vant til å se en komiker som Thomas Giertsen annet enn på TV-skjermen - etter en replikk som har fått salen til å le - blir det vanskelig å beskrive ham i kirken denne dagen. Han og Lasse hadde rukket å bli venner.

På vegne av de norske komikerne fortalte Elina Krantz hvordan Lasse Lindroth hadde satt pris på den norske mottakelsen, den gode kritikken fra pressen. I Sverige - i løpet av sju år med standupshow - ble han anmeldt av pressen bare én gang. «Han var konge på scenen,» sa Elina om de få dagene han fikk opptre i Oslo. «Men samtidig så ydmyk at han insisterte på å vaske garderoben selv.»

Emmas siste ord

«Takk, Gud, for at du ga Lasse livet,» sa hans svigerfar, presten som holdt minnegudstjenesten i går. Hans kone, svigermora, mintes hvordan det gnistret rundt Lasse, av mot, fest og kjappe replikker: «Det buldret og boblet; fleip, champagne, latter. Alt mot en bakgrunn av dypt, ærlig alvor og en levende patos.»

Men til slutt var det Emma som sto der framme, alene foran flere hundre mennesker, flesteparten jevnaldrende. En drøy måned tilbake var hun brud. De hadde oppnådd en kjærlighet få finner i løpet av et liv, sa hun.

- Jeg er stolt over å bære ditt navn, og vår sønn.

Hun fortalte Lasse at hans hund, som hadde gått henne på nervene, nå er det kjæreste hun har.

- Uten deg, elskling, ser livet ut som en lang transportetappe. Uten deg, sa Emma Lindroth, er vi ikke like lykkelige.