Uten denne gjengen ville ikke dagens rock, r&b og hip hop vært den samme

Sly & the Family Stone samlet i essensiell, funkhistorisk kronologi.

FAMILIEN: Sly and the Family Stone, fra venstre: Greg Errico (trommer), Rosie Stone (keyboards), Sly Stone, Cynthia Robinson (trompet), Fred Stone (gitar), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Foto: Slystone.com
FAMILIEN: Sly and the Family Stone, fra venstre: Greg Errico (trommer), Rosie Stone (keyboards), Sly Stone, Cynthia Robinson (trompet), Fred Stone (gitar), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Foto: Slystone.comVis mer

I et intervju med Alexis Petridis i  The Guardian i anledning denne samleboksen, forkynte Sly Stone at han akter å starte et nytt band med utelukkende albino medlemmer. Ham selv unntatt, får vi kanskje tro. Ideen er visst at et slikt band kan redusere de rasemessige spenningene i samfunnet. I tillegg har vår mann en uttalt ambisjon om at bandet skal overgå de musikalske prestasjonene fra gullalderen  til Sly & the Family Stone.

Denne typen utslag av Stones noe «eksentriske» personlighet har nok lenge stått i veien for hans enorme begavelse, og for meningsfulle nye kaptiler i historien om en av den amerikanske musikkens største nyskapere. Beundrere som George Clinton og Prince har forsøkt å bidra til en revitalisering av karrieren, men uten synderlig hell.

VED SIDEN AV James Brown og Clintons Parliament/Funkadelic var det knapt noen som bidro sterkere enn Sly Stone til etableringen av funk som idé og selvstendig musikkuttrykk. Sly & The Family Stones fordomsfrie tilnærming både til musikk og bandsammentning, med svarte og hvite medlemmer av begge kjønn, var i sin tid temmelig radikal. Bandets sexy og skitne miks av soul, funky r&b og psykedelisk rock kan sies å være er en vesentlig komponent i den senere popkulturens DNA, en helt nødvendig forutsetning for mye av det vi hører i dagens rock, r&b og hip hop.

Alle Sly & the Family Stones utgivelser er  remastret, reutgitt og ellers resirkulert etter alle kunstens regler en rekke ganger. Men «Higher» er så vidt jeg kjenner til det første seriøse forsøket på å sette bandets karriere i historisk kontekst gjennom et ordentlig kuratert, kronologisk bokssett.

Her tas vi gjenom hele karrieren, fra Stones først utgivelser i 1964 under navnet Sylvester Stewart, via Sly & the Family Stones modningsprosess og senere gullalder med «Life» (1968), «Stand!» (1969), «Theres A Riot Going On» (1971) og «Fresh» (1973), til det hele begynte å gå opp i sømmene litt lenger inn på 1970-tallet.

Uten denne gjengen ville ikke dagens rock, r&b og hip hop vært den samme

Man får ikke, som vanlig er på mange bokssett, de opprinnelige studioalbumene for seg og så liveopptak og outtakes på egne plater. Her går kjent og ukjent, utgitt og uutgitt, hånd i hånd, på en måte som viser den historiske flyten i bandes musikalske utvikling.

Det betyr selvsagt at en hel del vesentlig fra bandets katalog er uansett, men til gjengjeld får man 17 tidligere uutgitte spor og mye rariteter. Også mye av det som har vært ute før på plate, er nok ukjent for de fleste. Gamle hits blir dessuten som nye i sine opprinnelige singelmikser, gjerne i mono. her er det altså ikke snakk om remastring for bedre lyd, men om tilbakeføring til det opprinnelige, historisk korrekte. Det kan være vel så interessant, selv der det låter temmelig hardt og pistrete.

UNDERVEIS dukker det opp fascinerende kuriositeter. Å høre Stone med smurfestemme på «Small Fries» fra 1971 gir morsomme Prince-assisiasjoner. Jodling til munnspill og rytmeboks på «Spaced Cowboy» og en franskspråklig «Danse A La Musique» har også en viss underholdningsverdi.

Men det er som grundig, kronologisk dokumentasjon av bandets forløp at denne boksen bør kunne snakke både til dedikerte fans og nysgjerrige nykommere.

De som absolutt bare vil ha hitsene, kan kjøpe «Higher! The Best of the Box», mens noen av oss tullinger sikkert blar opp for vinylboksen med åtte LPer.

I CD-BOKSEN med fire plater og 77 spor må man et godt sykke inn på cd 2 før den første alment kjente låta dukker opp, med «Dance to the Music». Etterhvert renner det på med «Everyday People», «I Want To Take You Higher», «Hot Fun In The Summertime», «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Again)», «Stand!» og «Family Affair».

Men mye av gullet er innimellom.

De mer obskure tingene utfyller bildet av bandets lekenhet, kraft og bredde i uttrykket. Man hører også, helt fra de første soloinnspillingene fra 1964 og -65, at Stone var en mann som ikke brød seg nevnevedig om sjangergrenser. Helt fra begynnelsen var det surferock, jazz, blues og pop i i soundet, sammen med r&b og soul.

HELE SMALA ligger allerede i strømmetjenestene. Og nå som Wimp snart kommer med cd-lyd for dem som vil betale, er vel det største argumentet for å investere i den fysiske boksen at det følger med en meget lekker bok med liner notes og bilder. Bandmedlemmens kommentarer til låtmaterialet, inkludert ting de ikke hadde hørt selv siden det ble innspilt, gir nye perspektiver på musikk man trodde man kjente temmelig godt.

Hvem visste for eksempel, slik Larry Graham forteller i en kommentar til «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Again)», at det var i hjemlig samspill med mora Del Graham han utviklet den skoledannende slap-bassteknikken han regnes som grunnlegger av?

MESTERMØTE: Sly Stone (t.h.) sammen med Parliament/Funkadelic-grunnlegger George Clinton under feiringen av Clintons 67-årsdag i 2008. Foto: AP/Scanpix
MESTERMØTE: Sly Stone (t.h.) sammen med Parliament/Funkadelic-grunnlegger George Clinton under feiringen av Clintons 67-årsdag i 2008. Foto: AP/Scanpix Vis mer