Uten dikterisk flukt

Redelig fra en elsket forfatter, som likevel gir svært lite av seg selv.

BOK: Ingen forfatter i Norge selger flere bøker enn Frid Ingulstad. Suksesseriene Ildkorset, Ingebjørg Olavsdatter, Sønnavind og Kongsdøtrene har passert et samlet opplag på 4,8 millioner.

Mer eller mindre ufrivillig er hun også blitt en slags eksponent for sårede kioskforfattere som ikke blir anerkjent av sine kolleger og kritikere. Forlaget har åpenbart villet smi mens den opphetede kiosklitteraturdebatten fremdeles er varm. På deres oppfordring har Frid Ingulstad skrevet sin historie.

Glede og sorg

Lille Frid ble født i 1935, og vokste opp i en harmonisk kristen familie på Nordstrand. Hun forteller at hun var et sprudlende barn med mange innfall, forelsket seg ofte som ungpike, og utdannet seg som flyvertinne, senere telegrafist til sjøs.

Hun var mor til to da hun ble skilt i sekstiårene. Hun giftet seg på ny, og er nå lykkelig bestemor. Hun har slitt med hjerteproblemer som skyldes angst, og har opplevd det smertelige tapet av en datter som døde av kreft.

Skriver og skriver

Ingulstad fikk t/ng i norsk den våren faren døde. Hun skriver at hun er lei for at han ikke fikk oppleve at hun fikk meget til artium. For opp gjennom hele livet har Ingulstad skrevet; ved sin mors dødsleie, med barn og barnebarn kravlende rundt seg, under skilsmissen, på ferier, i jula. Og hun skriver fort.

Da Cappelen en gang ba henne skrive en julebok for barn, ville de gjerne vil ha et møte om opplegget først. Hun stilte litt skamfullt opp med boka ferdig skrevet. Det bare gikk så fort. Det samme da hun ble bedt om å skrive en synopsis for de seks første bøkene om «Ingebjørg Olavsdatter». Det syntes hun var vanskelig, og sendte like godt seks ferdig skrevne bøker.

Litterært minefelt

Det å uttale seg om selvbiografien til en elsket kioskdronning er et litterært minefelt. Rent formelt er det ingenting i veien med boka. Ingulstad har fått med det meste; viktige hendelser, bakgrunnen for bøker hun har skrevet, mennesker hun har møtt.

Likevel griper jeg begjærlig sjansen da Ingulstad refererer til en redaktør som mener hun mangler «dikterisk flukt». Det samme kan sies om denne boka. Den er liksom helt uten temperatur og personlighet.

Sorte blikk

Det er som om alt bare sklir framover, uten noen form for erkjennelse eller refleksjon. Som da hun var i Afrika som gnist. Fattigdommen var så grusom at hun skrev opptil flere noveller om det. Hun og venninnen ble fulgt av «stikkende sorte blikk».

Konklusjonen er at. «Verden blir likere og likere, på godt og ondt. Det er blitt mer velstand i land som hadde det vanskelig før, men noe av det spennende og eksotiske ved å se urbefolkningen og primitive landsbyer er borte».

Vil ikke såre

Til Ingulstads forsvar må det sies at dette er ei bok skrevet på oppfordring fra forlaget. Selv har hun ikke ytret noe ønske om å betro seg, og boka er sterkt preget av at Ingulstad ikke vil såre sine nærmeste: «Hvis det hadde levd en engel på jorden måtte det være min mor,» skriver hun om moren som bodde hos dem til hun var 94.

Om barna; «sammen lekte de utrolig godt». Skilsmissen i sekstiårene er viet et avsnitt, der det heter at mannen forlot dem fordi han ble deprimert av så mye ansvar.

Sympatisk

Det er likevel et felt der Ingulstad gir litt av seg selv. Hun forteller nesten rørende om hvor glad hun blir for gode anmeldelser, og avslører hvor grusomt det er for henne å snakke i forsamlinger. Spesielt den gang hun måtte opp på podiet etter ordorakelet Trond Berg Eriksen

Generelt tegnes et bilde av en alminnelig og sympatisk bestemor som er elsket av sine lesere. En kvinne med et usedvanlig talent for å skrive raskt og effektivt, akkurat det leserne ønsker at hun skriver. Ingulstad har nemlig ett forfattercredo «Bøkene skal være lettleste og kunne fordøyes av de fleste.»