En dag får Foyn besøk på kontoret sitt av en gutt, som seinere samme dag havner foran et tog og blir drept momentant. Gutten het Elvis Kristiansen, og var barnehjemsbarn. Han hadde med seg en videokassett, som inneholdt en meget stygg sexfilm med Elvis og en voksen mann i rollene.

Det er opptakten til alle de uhyrlige hendelsene som driver boka framover. Men bare så det er sagt: Det blir mye på en gang. Veldig mye. Persongalleriet (og her er både skurker, helter og ofre) består av nynazister, gammelnazister, pedofile, østeuropeiske gangstere, barnevernsbarn, Elvis-fikserte tyskerbarn og sosialarbeidere, og de gjør hverandres liv vanskelig i den fredelige Vestfold-byen.

Svend Foyn, som nøster tråder og finner sammenhenger i dette, er en hovedperson det ikke er lett å bli klok på - eller like, for den saks skyld. På meg virker han først og fremst som en snobbete advokat som tyr til kjappe replikker for å barske seg. Han drikker Bache Gabrielsen, hører klassisk eller jazz og røyker sigarer når han skal slappe av. Han kjører en rød Jaguar, men klager over at bilen er altfor lett gjenkjennelig. I utgangspunktet er han ganske usympatisk, men han blir faktisk bedre jo mer man leser.