Uten dødpunkter

Kjell Ola Dahl har for lengst skrevet seg opp blant toppsjiktet i norsk krim, og «Lille tambur» etterlater ingen tvil om at han hører hjemme der.

BOK: Spennet er stort fra nyrike Oslo-folk med luksusyacht til lutfattige kenyanere som spiser fiskebein for å overleve. Men «Lille tambur» er likevel ingen bistandspolitisk fortelling forkledd som kriminalroman, det er en fullblods krim som tar opp temaer som utnyttelse, store penger, maktmisbruk og naivitet.

Til Kenya

Hovedpersonene er politifolkene Gunnarstranda og Frank Frølich, og i høstens mysterium må Frølich til Kenya for å finne spor.

Den kenyanske stipendiaten Stuart Takeyo er forsvunnet fra Oslo, men mer alvorlig er det at han antakelig tok livet av unge Kristine Ramm med heroin før han ble borte.

Sentralt i handlingen står også VG-journalisten Lise Fagernes, som fant liket av Kristine i et parkeringshus i Oslo. Hun følger saken videre, og begynner sin egen etterforskning parallelt med Gunnarstranda og Frølich. Og selv om Gunnarstranda av prinsipp ikke snakker med pressen, har hun bedre lykke med Frølich, ikke minst når begge havner i Kenya.

Noe av det beste med Kjell Ola Dahls bøker er den presise og logiske måten han bygger opp handlingen på. Etter A kommer B, etter B kommer C, og selv om det høres både opplagt og forutsigbart ut, så blir handlingen ikke det i Dahls hender.

Krim er en streng og stram sjanger som trenger disiplin for å fungere, og Dahl kusker historien i mål uten dødpunkter.

I særklasse

Språklig sett holder han også vann, selv om det forekommer noen mindre praktfulle utskeielser.

Personene er jevnt over godt tegnet, og grumme, egenrådige Gunnarstranda står i en særklasse blant fiktive norske politifolk. Minst troverdig i «Lille tambur» er Lise Fagernes, men hva annet kan man vente fra VG? Sagt på en annen måte: Journalisten opptrer i overflod i krimromaner, men de står sjelden til troende - heller ikke denne gangen.