Uten ekko

Les utdrag fra «Uten ekko», den siste boka om Hanne Wilhelmsen, skrevet av Anne Holt og Berit Reiss-Andersen.

Harrymarry kunne knapt huske sitt egentlige navn. Hun kom til verden på planet av en lastebil i januar 1945. Moren var en seksten år gammel foreldreløs jentunge. Ni måneder tidligere hadde hun solgt seg til en tysk soldat for to pakker røyk og en sjokoladeplate. Nå var hun på vei mot Tromsø. Finnmark sto i brann. Barnet presset seg ut i toogtjue kuldegrader, ble svøpt i et møllspist ullteppe og deretter overlatt til et ektepar fra Kirkenes. De kom gående langs veien med en femåring ved hånden, og fikk knapt summet seg før lastebilen med sekstenåringen var borte. Den to timer gamle jenta fikk ikke annet med seg fra sin biologiske mor enn navnet. Marry. Med to r’er. Det hadde hun siden alltid vært svært nøye på.

Kirkenesfamilien klarte utrolig nok å holde liv i spedbarnet. De beholdt henne i halvannet år. Før Marry var ti, hadde hun lagt fire nye fosterfamilier bak seg. Marry var kjapp i hodet, bemerkelsesverdig lite pen å se på, og hadde dessuten pådratt seg en skade i det ene beinet under fødselen. Hun haltet. Kroppen vred seg halvveis rundt for hver gang hun satte ned høyre bein, som om hun var redd for at noen fulgte etter henne. Om hun hadde vanskelig for å bevege seg, gikk kjeften desto rappere. Etter to krigerske år på et barnehjem i Fredrikstad, dro Marry til Oslo for å klare seg selv. Da var hun tolv år gammel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Harrymarry klarte seg så visst selv.

Nå var hun Oslos eldste gatehore.

Hun var en bemerkelsesverdig kvinne, på mer enn ett vis. Kanskje var det et halsstarrig gen som hadde hjulpet henne til å overleve nærmere et halvt hundreår i bransjen. Det kunne like gjerne være ren trass. De første femten årene var det alkoholen som hadde holdt henne gående. I 1972 ble hun hekta på heroin. Ettersom Harrymarry var så gammel, var hun blant de aller første som ble tilbudt metadon i Norge.

- Dæfforseint, sa Harrymarry, og haltet videre.

På begynnelsen av syttitallet hadde hun sin første og siste befatning med sosialkontoret. Hun måtte ha matpenger etter å ha sultet i seksten dager. Noen kroner bare; hun drev og besvimte hele tiden. Det var ikke bra for bisnissen. Canossagangen fra kurator til kurator som bare endte opp i et tilbud om tre dagers avrusing, fikk henne til aldri å sette sine bein på et sosialkontor siden. Selv da hun ble innvilget uføretrygd i 1992, ble alt ordnet gjennom legen. Doktor’n var real. Han var like gammel som henne, og hadde aldri latt et vondt ord falle når hun kom til ham med verkeknær og frostknuter. En og annen kjønnssykdom hadde det også blitt oppetter åra, uten at det hadde gjort smilet hans mindre hjertelig når hun haltet inn på det varme kontoret på Schous Plass. Trygden rakk akkurat til husleie, strøm og kabel-TV. Pengene fra gatetrafikken gikk til dop. Harrymarry hadde aldri hatt noe matbudsjett. Når ting gikk litt vel mye i surr, glemte hun regningene. Namsmannen kom. Hun var aldri hjemme, protesterte aldri. Døra ble plombert, tingene hennes fjernet. Å finne et nytt bosted kunne være vrient. Så ble det hospits en vinter eller to.

Hun var sliten nå, sliten overalt. Natta var bitende sur. Harrymarry var kledd i et lårkort rosa skjørt, raknede nettingstrømper og en hoftelang jakke i sølvlamé. Hun forsøkte å dra klærne tettere rundt seg. Det hjalp lite. Hun måtte inn et sted. Bymisjonens natthjem var tross alt det beste alternativet. Riktignok var det adgang forbudt for rusa folk, men Harrymarry hadde vært på kjøret i så mange år at ingen kunne si om hun var nykter eller ikke.

Hun tok til høyre ved Politihuset.

Parken rundt det buede bygget i Grønlandsleiret 44 var Harrymarrys fristed. Besteborgerne holdt seg langt unna. En og annen svarting med kjerring og et utall unger satt der kanskje på ettermiddagene mens ungene sparka ball og kniste vettskremt når Harrymarry nærmet seg. Fyllikene var av det reale slaget. Purken var heller ikke plagsom; det var lenge siden de slutta å herse med ei ærlig hore.

Denne natta var parken tom. Harrymarry subbet ut av kjeglen fra lyskasteren over inngangsporten til Botsfengselet. Nattas ærlig fortjente skudd lå i lomma. Hun måtte bare finne et sted å sette det. På nordsiden av Politihuset lå trappa hennes. Den var ikke belyst, og aldri i bruk.

- Faen. Hælvete.

Noen hadde tatt trappa.

Det var der hun skulle sette skuddet sitt. Det var der hun skulle sitte og vente til heroinen hadde kommet i riktig balanse i kroppen. Trappa på baksiden av Politihuset, et lite steinkast fra muren rundt fengselet, var hennes trapp. Noen hadde tatt den.

-Hei! Dø!

Mannen gjorde ikke tegn til å ha hørt henne. Hun stolpret seg nærmere. De høye hælene grov seg ned i råttent løv og hundedritt. Mannen sov som en stein.

Fyren var kanskje pen. Det var vanskelig å si, selv når hun bøyde seg over ham. Det var for mørkt. Ut av brystet sto en svær kniv.

Harrymarry var et praktisk menneske. Hun skrittet over mannen, satte seg på øverste trappetrinn og fisket fram sprøyta. Den gode, varmende følelsen av nødvendighet kom før hun hadde rukket å dra nåla ut.

Mannen var død. Sannsynligvis drept. Harrymarry hadde sett drapsofre før, om de aldri hadde vært like dyrt kledd som dette. Et overfall, antakelig. Ran. Eller kanskje fyren var en soper som hadde tatt seg litt for store friheter overfor en av disse guttungene som solgte seg for fem ganger prisen av en sugerunde med Harrymarry.

Hun reiste seg stølt og svaiet lett. Et øyeblikk ble hun stående og granske liket. Mannen hadde en hanske på den ene hånden. Tvillingen lå ved siden av. Uten å nøle nevneverdig bøyde Harrymarry seg ned og lirket til seg hanskene. De var for store, men de var av ekte skinn med ullfor. Fyren hadde ikke bruk for dem lenger. Hun trakk dem på seg, og begynte å gå for å rekke siste buss til Natthjemmet. Noen meter fra liket lå et skjerf. Harrymarry hadde flaks i kveld. Hun surret skjerfet rundt halsen. Om det var de nye klærne eller om det var heroinen som hjalp, visste hun ikke. Hun følte seg i alle fall ikke fullt så kald. Kanskje hun til og med skulle spandere en drosje. Og kanskje hun skulle ringe politiet for å si fra at de hadde et lik liggende i bakhagen.

Det viktigste var likevel å finne en seng. Hun kunne ikke komme på hvilken dag det var, og hun trengte søvn.