VESTEN ANGRIPER: Helgens bombeangrep i Libya rammet blant annet militære kjøretøy på veien mellom Ajdabiyah og Benghazi. Denne opprørssoldaten hilser angrepet fra koalisjonen velkommen ved å rope «Gud er stor!» Foto: Reuters/Scanpix
VESTEN ANGRIPER: Helgens bombeangrep i Libya rammet blant annet militære kjøretøy på veien mellom Ajdabiyah og Benghazi. Denne opprørssoldaten hilser angrepet fra koalisjonen velkommen ved å rope «Gud er stor!» Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Uten en klar strategi

LIBYA: Når Frankrike, Storbritannia og USA nå angriper Kadhafis styrker og militæranlegg, har de valgt metode før de er blitt enige om målsetting.

Etter flere ukers politisk tautrekking på øverste nivå, besluttet FNs sikkerhetsråd torsdag forrige uke å innføre flyforbud over Libya, og åpnet samtidig for bruk av makt for å beskytte sivile. Muammar Kadhafi svarte med å fortsette angrepene på opprørere, og i helgen brukte Frankrike, Storbritannia og USA jagerfly og Tomahawk-missiler til å bombe militære mål. Spørsmålet nå er hva som skjer videre, for et flyforbud og luftangrep er ingen garanti for at konflikten løses fredelig. Det er mange dilemmaer som vil oppstå på bakken og gjøre operasjonen vanskelig for landene som skal intervenere i Libya.

Siden Norge har sagt ja til å bidra militært i Libya, risikerer vi også å bli trukket inn i omfattende operasjoner.

De moralske grunnene til å bruke makt i Libya er mange og godt kjent for de fleste, men FN-resolusjonen er ikke uproblematisk. Sikkerhetsrådet har nemlig vedtatt en taktikk, ikke en strategi. De har valgt metode før de har blitt enige om mål. Det viktigste spørsmålet nå er hva Frankrike, Storbritannia og USA vil i Libya. Hva ønsker de skal bli utfallet, og hvor langt er de villig til å strekke seg for å nå det målet?

USAs rolle har vært utslagsgivende så langt. Den demokratiske bølgen i Midtøsten, av enkelte kalt «Arab Spring», kom brått på stormakten. Obamas regjering åpnet med noen uheldige uttalelser, spesielt om Egypts tidligere president Hosni Mubarak, men etter litt tid valgte USA side. De støttet folkets krav om frihet og demokrati, dog med forsiktighet. Når da Kadhafi klarte å slå tilbake opprørerne, truet det hele den demokratiske bølgen i Midtøsten, og dermed også USAs rolle og troverdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et tap i Libya kunne fort betydd at andre regimer i regionen ville slått hardt ned på opposisjonen, og dermed ville USA vært tilbake ved start - minus noen allierte.

Regimet i Libya har over de siste dagene tydelig vist at de ikke respekterer Sikkerhetsrådets resolusjon. Så fremt konflikten ikke løses raskt, er det er grovt sett tre forskjellige scenarier som kan utspille seg i Libya, og alle byr på dilemmaer for intervensjonslandene. Det første scenariet, som vi ser antydninger til nå, er at Kadhafi velger en «fait accompli»-strategi og kjører rett inn i Benghazi og andre tilholdssteder for opprørerne. Dette vil sannsynligvis bety betydelige sivile tap, og intervensjonslandene må da mest sannsynlig gå inn med bakkestyrker for å hindre en massakre.

En slik operasjon vil være meget risikofylt, både for intervensjonsstyrkene og sivilbefolkningen, som vi har sett ved krigsoperasjoner i byer under Irak-krigen.

Det andre scenariet er et hvor opprørerne, muligens ved hjelp av luftangrep fra intervensjonslandene, klarer å slå tilbake mot Kadhafi og innta Tripoli. I dette tilfellet kan mye skje, men det er spesielt to meget uheldige situasjoner som kan følge. For det første kan opprørerne begynne en utrenskning av Kadhafi-lojalister. Det er ingen garanti for at opprørerne er mer humane enn det nåværende regimet, og en situasjon hvor en gruppe undertrykkere tar over for en annen, ville vært meget problematisk og pinlig for Frankrike, Storbritannia og USA.

For det andre kan opprørsbevegelsen splittes langs politiske linjer og stammetilhørighet. Under slike kaotiske forhold vil det være svært vanskelig for intervensjonslandene å handle, siden de ikke kan være sikre på hvem som er fiende og hvem som er venn.

Det tredje scenariet er at det oppstår en stillingskrig mellom de to partene. De vil forskanse seg i hver sine områder, og Libya risikerer da å bli delt i to fra nord til sør. Under slike omstendigheter kan det oppstå en våpenhvile, men partene kan like gjerne fortsette krigføringen. Det er stor sannsynlighet for at slagene vil stå i byene, med uskyldige sivile midt i skuddlinjen. Et slikt scenario vil ikke nødvendigvis kreve omfattende angrep fra intervensjonslandene. Partene vil bli invitert til forhandlinger, men en eventuell løsning eller forsoning vil kreve omfattende fredsbevarende styrker i lengre tid.

Det er uklart om Frankrike, Storbritannia og USA er beredt til å bidra med det.

USAs tidligere utenriksminister Colin Powell er kjent for å ha brukt den såkalte «Pottery Barn»-regelen. Regelen, som er oppkalt etter en amerikansk interiørkjede, sier at hvis du ødelegger noe, må du betale for deg. Uansett hva som skjer i Libya er det klart at FNs sikkerhetsråd, og særlig de som stemte for resolusjonen, nå «eier» konflikten der. Det gjelder også Norge og de andre landene som skal bidra med styrker.

Det vil bety at skulle ting gå galt, kan man ikke trekke seg ut uten å miste all troverdighet. I stedet må man sannsynligvis gå enda hardere til verks for å løse konflikten.

Et større og viktigere spørsmål henger over situasjonen i Libya. Det er hva dette betyr for resten av Midtøsten. Har Frankrike, Storbritannia og USA nå satt presedens for hvordan verdenssamfunnet håndterer slike konflikter? I så fall har regimene i Saudi-Arabia, Jemen og Bahrain god grunn til å være meget nervøse. Men det burde også reise mange spørsmål for amerikanerne som i størst grad vil måtte bidra militært. En slik politikk kan ha store konsekvenser. Med de store økonomiske utfordringene i USA spørs det om en enda bredere intervensjonistisk linje er ønskelig og mulig. Forhåpentligvis har president Barack Obama tenkt langt nok, og forbi Libya.

Hvis ikke, er det umulig å si hvor dette ender.