Uten en kvise

NRK har funnet et nytt stort pubertetstalent: Terje Rangnes (34).

Mannen er visstnok 34, men må ha hukommelse som en elefant. Han husker fremdeles akkurat hvordan det var å være gutt, tretten og ennå ikke ha hår på tissen. Og godt er det.

«Fjortis» heter NRKs nye serie, som skal gå seks lørdager framover, med reprise på NRK2 for foreldre hver mandag kveld. Så trettisene kan få drømme om å bli fjortiser i fred på lørdagskvelden.

Terje Rangnes har regien, og har også skrevet manus for serien sammen med Morten Hovland. Han er samme mann som hadde regien på «Smørøye»-serien «Egil og Barbara», som også kretset om det sarte og vare temaet: den mannlige pubertetssjenansen. «Egil og Barbara» ble kultserie, og det bør «Fjortis» bli også. For dette tegnet svært, svært bra.

Mens «Egil og Barbara», med Egils seriekurs i å uttrykke sine følelser og komme seg litt videre i forholdet til Barbara, var en sjarmerende hurtigproduksjon, er denne serien påkostet og produsert i god tid. Likevel har ikke friskheten, det ekte uttrykket og lettheten forsvunnet.

Mat om Mons

Mons er tretten, og har ikke sett det spor tegn til pubertet ennå. Og puberteten er nettopp den type ting han ikke kan komme seg fort nok inn i. Sannsynligvis ikke fort nok ut av heller, men det vet han ikke ennå. Og siden serien starter ved nyttår har Mons tre nyttårsforsetter klare: få seg dame, få seg dame og få seg dame. Og prepuberteten er ikke enkel selv om man er en kløpper i konkurranseselskapsdans.

Og når femme fatale - billedskjønne Vanja - dukker opp, kan mer pubertetsrammede menn enn Mons miste både mål og mæle. Og Vanja-figuren har råd: - Hvis du sjokkerer dem én gang for alle, og da mener jeg ordentlig, altså, så slutter de å behandle deg som en unge. Og Mons har opprørsplanen klar: Fra nå spiller han for opprykk fra elvis til fjortis.

Imponerende

Replikkene er naturlige, scenene er raske og uten dødpunkter, bildene er lekre og manuset er godt. Den forståelsesfulle, kloke foreldregenerasjonen blir praktfullt tatt på kornet, disse foreldrene som ikke vil mase, som skjønner alt så godt, så godt - og som så altfor gjerne vil snakke om det. Det pinlige ved å være tretten, den mannlige blygheten er like godt tatt på kornet - og filmen leker med fjernsyn der Helene Sandvig dukker opp med helseprogram i drømmesekvenser. Og musikken fra deLillos synges jo i akkurat passe pubertetstonefall. Dette ser simpelthen ut til å være en imponerende bra produksjon.