60-40: Mens alle medier snakker om «dødt løp mellom blokkene», er den ubønnhørlige realiteten at høyresiden vant valget i Sverige med 60 mot 40 prosent, skriver Magnus Marsdal. På bildet Jimmie Åkesson (SD) og Ulf Kristersson (M) i en debatt på Kulturhuset i Stockholm. I bakgrunnen Ebba Buch Thor (KD), Jan Björklund (L) og Annie Lööf (C). Foto: TT / NTB scanpix
60-40: Mens alle medier snakker om «dødt løp mellom blokkene», er den ubønnhørlige realiteten at høyresiden vant valget i Sverige med 60 mot 40 prosent, skriver Magnus Marsdal. På bildet Jimmie Åkesson (SD) og Ulf Kristersson (M) i en debatt på Kulturhuset i Stockholm. I bakgrunnen Ebba Buch Thor (KD), Jan Björklund (L) og Annie Lööf (C). Foto: TT / NTB scanpixVis mer

Valget i Sverige:

Uten en ny venstreside står vi igjen med valget mellom Clemet-høyre og Listhaug-høyre

Kristin Clemet er enig med Jimmie Åkeson: Dette handler om innvandring!

Meninger

Høyresiden har fått til en «lagoppstilling» av partier som har mye av æren for det politiske overtaket, i Sverige som i Norge. Her spiller dynamikken mellom de selverklært liberale og de mer rufsete innvandringsmotstanderne en avgjørende rolle.

Magnus Marsdal.
Magnus Marsdal. Vis mer

Mens alle medier snakker om «dødt løp mellom blokkene», er den ubønnhørlige realiteten at høyresiden vant valget i Sverige med 60 mot 40 prosent. Sverigedemokratene (SD) gikk massivt fram blant LO-medlemmene, hvor de øker fra 10 til 25 prosent, ifølge valgdagsmålingen, og gjør sitt beste valg.

Hvilken strategi har ført høyresiden fram til seier 60–40 denne gangen? Ifølge borgerlige kommentatorer går LO-medlemmer til SD på grunn av «innvandring».

Kristin Clemet, leder for NHOs tankesmie Civita, er overbevist om at innvandring er «den viktigste forklaringen på høyrepopulismens framvekst i Europa» og hevder at «det ikke er noen klar sammenheng mellom økonomisk ulikhet og oppslutning om høyrepopulistiske partier».

Som alle andre såkalte høyrepopulistiske suksesser, har SD vokst fram i en periode med økende økonomisk ulikhet.

I SDs tilfelle faller suksessen sammen med perioden etter finanskrisen i 2008, som kostet Sverige om lag 100 000 industriarbeidsplasser. Samtidig førte den borgerlige regjeringen Reinfeldt en hardhendt høyrepolitikk i perioden 2006–2014. 140 milliarder i skattekutt, nedskjæringer, innstramminger i tilgangen på sykelønn og andre ytelser. Reinfeldt bedrev de største skattekuttene i den vestlige verden og oppnådde en rekordhøy økonomisk ulikhet i Sverige. Denne perioden endte i SDs gjennombrudd i 2014.

En ny studie viser at SDs suksess harsammenheng med at partiet når ut til kapitalismens «tapere». Svensker som ble hengende etter inntektsmessig var kraftig overrepresentert blant SDs velgere og folkevalgte anno 2014. Flertallet av partiets politikere har bakgrunn fra den delen av arbeidsmarkedet som ble direkte rammet av de økonomiske sjokkene etter finanskrisen. Dette skiller SD fra alle andre partier.

Når forskerne sammenlikner inntektsnivået til dagens politikere og fedrene, finner de at SD skiller seg markant ut: Blant SDs politikere er det langt flere som tjener mindre enn hva deres fedre gjorde.

Den mest direkte sammenhengen forskerne finner mellom SD-velgerne og innvandring er at de ikke bor i innvandrertette områder. Samtidig er det ingen tvil om at SDs store mobiliseringssak er innvandringsmotstand. Men er det så enkelt som Civita liker å tro, at innvandringen i seg selv må være «den viktigste forklaringen»?

Et interessant eksempel er SDs framganger i kjølvannet av industridøden som fulgte finanskrisa. En studie viser at støtten til SD økte blant folk som fikk varsel om oppsigelse i 2009 og at denne effekten var sterkere i områder hvor det fins mange innvandrere med lav utdanning. Mekanismen synes å være «Økt frykt for arbeidsløshet gir økt tilbøyelighet til å stemme innvandringsfiendtlig». Hva er årsak og virkning her?

Den økte økonomiske utryggheten gjør disse velgerne mer tilbøyelige til å stemme på protestpartiet SD. Men årsaken til utryggheten er varsler om oppsigelse som åpenbart ikke skyldes innvandring, men derimot finanskrisa og industrieiernes beslutninger.

I dette tilfellet blir det underlig å mene at innvandringen er «årsaken» til SDs framgang. Innvandrernes funksjon i dette tilfellet er ikke å være årsak til den økonomiske utryggheten, men syndebukk for kapitalistiske problemer som har sin årsak et ganske annet sted.

Hvorfor blir innvandrerne syndebukker? Det er lett å skylde på de såkalte høyrepopulistene retorikk, men det blir for enkelt.

Fredrik Reinfeldt avsluttet sin statsministergjerning i 2014 med å anmode det svenske folk innstendig om å «åpne sine hjerter» og Sverige for strømmen av flyktninger som kom til Europa fra krig og forfølgelse, for «i långa loppet skapar vi på det sättet en bättre värld», selv om det ville bli fryktelig dyrt: «Det kommer att kosta pengar, vi kommer inte ha råd med så mycket annat», og «derfor», sa Reinfeldt, «lovar vi nära nog ingenting i den här valrörelsen, det kommer inte att finnas utrymme för det».

Svakhetene i felles velferd skyldtes altså flyktningene, hevdet samme statsminister som hadde kuttet skattene med 140 milliarder i året, en mye, mye større sum enn kostnadene ved flyktningmottak. Moderaternas statsminister ledet misnøyen med konsekvensene av hans egen politikk for økt økonomisk ulikhet og utrygghet i retning flyktningene. Han satte innvandring på valgkampens dagsorden. Sverigedemokraternas oppslutning økte fra 5-tallet til 13-tallet ved valget samme høst.

Den partipolitiske lagoppstillingen tillater høyresida både å føre en forskjellsdrivende politikk på vegne av den økonomiske overklassen og, deretter å sope med seg en stor del av proteststemmene fra velgere som betaler prisen for denne politikken.

Forutsetningen for denne suksessoppskriften, er at innvandring holdes høyt oppe på dagsordenen og at flyktninger, ikke skattekutt, stilles opp som en trussel mot velferdsstaten. Her hjemme satser Civita på utspill om å «åpne våre hjerter» og «åpne vår lommebok» for mennesker i nød, om nødvendig finansiert med kutt i sykelønna til folk flest.

Kristin Clemet bidrar til å polarisere innvandringsdebatten med hyllester til «åpne grenser» og høyttenkning om fri arbeidsinnvandring fra hele verden, mens hun også insisterer på at framgangen til slike partier «skyldes innvandring». I likhet med Jimmie Åkesson, forteller Kristin Clemet at innvandrerne er den voksende høyrepopulismens årsak, ikke dens syndebukk.

Dette er høyresidens strategi. Alt som har å gjøre med økonomi og ulikhet å gjøre, skal bagatelliseres og avpolitiseres, alt som har med innvandring og kulturkonflikter å gjøre, skal politiseres og polariseres.

Med dette kan de liberale og de autoritære fint hjelpe hverandre. Uten en ny venstreside med slagkraft i klassepolitikken, står vi til slutt igjen med valget mellom Clemet-høyre og Listhaug-høyre. Eller Clinton og Trump, som det heter på amerikansk. Du vet hvordan dét gikk.