Uten en rød tråd

Splittet Shakira.

CD: Shakira er litt av en luring. I løpet av de siste årene har colombianeren tynt crossover-begrepet for alt det er verdt, og «Oral Fixation»-prosjektet er kronen på verket. I juni slapp hun «Fijación Oral Vol. 1», som - anført av den glimrende reggaetón light -singelen «La Tortura» - fridde til den spansktalende urfansen. Nesten et halvt år senere slipper hun nå engelskspråklige «Oral Fixation Vol. 2», og forsøker å gjennomføre planen om populærkulturelt verdensherredømme.

Egenrådig

Styrken til Shakira er nettopp det at latin-/midtøsten-/rockstilen hennes er så unik, at det for fansen er det samme om hun synger på spansk eller engelsk. Samtidig er hun like egenrådig som Gro Harlem Brundtland, og mer uforutsigbar enn vestlandsværet. På den mariachi-minnende «Animal City» slenger hun inn både trompeter og ulvehyl mellom riffene. Åttitallsrocka «Timor» klinger både av Pink Floyd og Madonna, og «Dreams for Plans» er som en litt mer frodig Lene Marlin-låt.

Går seg vill

Desverre er denne uforutsigbarheten også svakheten til Shakira. Til tider går hun seg vill i inspirasjonskildene, og både vokal og produksjon har en tendens til å vrenges i retning av enerverende The Cranberries. Samtidig er flere av de beste sporene på «Oral Fixation» - som den franskhviskende «Something» og popnydelige «The Day and the Time» - allerede med på «Fijación Oral Vol. 1».Åh, men om bare Shakira og produsent Rick Rubin hadde hatt selvdisiplin til å luke bort halvparten av sporene, dance- og Cranberries-tendensene, kunne «Oral Fixation/Fijación Oral» blitt et av årets beste album.