LITT SELVBIOGRAFISK: Erfaringene til hovedrolleinnehaver Channing Tatum er blant det som ligger til grunn for strippefilmen «Magic Mike», som også er en kommentar til den økonomiske krisen i USA.
LITT SELVBIOGRAFISK: Erfaringene til hovedrolleinnehaver Channing Tatum er blant det som ligger til grunn for strippefilmen «Magic Mike», som også er en kommentar til den økonomiske krisen i USA.Vis mer

Uten en tråd

Nesten alle strippefilmer spilles ut mot et bakteppe av økonomisk krise. Slik er det også med «Magic Mike».

Alle økonomiske krisetider får sin stripperfilm. «Magic Mike», som har norsk kinopremiere denne uken, handler om mannlige strippere som går inn i eller prøver å komme seg ut av et omdiskutert yrke mot et bakgrunnsteppe av pengeproblemer og arbeidsledighet.

Fra før har vi fjasefilmen «Flashdance» (1983), der Jennifer Beals spiller en sveiser og semistripper som prøver å bli tatt alvorlig både av sjefen som flørter med henne og ballettdanserne som forakter henne, mens Reagan-administrasjonen gjør livet vanskeligere for henne og alle andre uten penger og utdannelse. Kalkunen «Striptease» (1996) handler om en alenemor som kaster av seg både plagg og prinsipper for å tjene penger og få omsorg for datteren. Uavhengig av den mildt sagt varierende kvaliteten har filmene til felles at de skildrer kroppslig overlegenhet og økonomisk maktesløshet. De avkledde hovedpersonene dyrkes så lenge rampelyset er på dem. Utenfor er de ubemidlede og uten muligheter. De fleste av dem skjønner at de må prøve å hoppe av scenen før de blir skubbet av den. Men ikke alle.

«Magic Mike» er den beste og mest gjennomtenkte av filmene, en godlynt og glinsende underholdningsfilm som lar alvoret så vidt skimtes gjennom lagene med babyolje. Filmen er et produkt av erfaringene til hovedrolleinnehaver Channing Tatum, som hadde kveldsjobb som stripper før han ble skuespiller, og regissør Steven Soderberghs nese for å pare underholdning med subtil samfunnskritikk.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den drevne Mike (Channing Tatum) forleder den unge Adam (Alex Pettyfer) til å prøve seg som stripper. Adam er fusentasten som lyver på seg erfaring som taktekker for å få jobber og havner i krangel med sjefen første dag, og som nekter å gå på intervju til stillinger som krever at han går med slips fordi han har da prinsipper. I et USA der selv møkkajobber for minstelønn er gjenstand for hard konkurranse er han like giddeløs som sjanseløs.

Mike har en annen historie. Han er håndverkeren som mister jobber til uorganiserte og ufaglærte surrehuer som er billigere i drift, møbelsnekkeren som banken aldri vil betro lånet han trenger for å starte for seg selv. Strippingen, festingen, tilgangen på dop og damer gir dem selvtillit og får dem til å glemme at de ikke har noen retning. Men av de to er det Mike som skjønner at øyeblikket flyr fort forbi, som forsøker å overtale sjefen til å la ham bli medeier i klubben. «Jeg vil eie noe», sier han om hva han ønsker seg i livet. Det er nettopp dét som blir vanskeligere og vanskeligere i dagens USA.

Det blir flere som Mike. Tv-kanalen MSNBC har meldt at den økonomiske krisen er grunnen til at stadig flere unge mennesker renner ned dørene til strippeklubbene for å få tilgang til stålstengene. Mange av dem har høyere utdannelse. Men det finnes ikke relevante stillinger, og av de manuelle, ufaglærte jobbene er det mer innbringende å være stripper enn bartender eller servitør. «Magic Mike» viser dette livet uten å moralisere. Det er morsomt, i alle fall en stund. Gledene er overfladiske, men reelle. Men så er det så skjørt, det hele.

Kvinnene i «Magic Mike» hviner bare stripperne viser seg, men mennene de forlover seg med har fast jobb og nystrøken skjorte. Kroppens verdi taper seg raskt når forfallet først har satt inn. Og viktigst: De har ingenting å investere i. De har ingenting igjen for innsatsen.

Så den som lurer på hvor dårlig det står til med økonomien i landet de bor i, kan spørre seg: Hvor mange filmer om strippere lages det i året? Det er når den som ikke har annet å selge enn en ung kropp brukes som indikator på tingenes tilstand, det virkelig er fare på ferde.