Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uten filter på Facebook?

Sosiale medier mer er en forlengelse av samtalene over kafé- eller lunsjbordet enn en arvtaker til avisenes debattspalter.

PÅ GRENSA: «Når Nils Rune Langeland poster en provoserende og omtrentlig påstand på Facebook, skal vi betrakte det som en offentlig ytring, eller er det mer å sammenlikne med en sleivete bemerkning over kafébordet, overfor vennligsinnede, seint en kveld?» spør artikkelforfatteren.
PÅ GRENSA: «Når Nils Rune Langeland poster en provoserende og omtrentlig påstand på Facebook, skal vi betrakte det som en offentlig ytring, eller er det mer å sammenlikne med en sleivete bemerkning over kafébordet, overfor vennligsinnede, seint en kveld?» spør artikkelforfatteren. Vis mer

Mange er blitt oppmerksomme på diskusjonskulturen på Internett etter 22. juli i fjor. Selv har jeg fulgt slike forum i 15 år, og ble tidlig slått av hvor hatefull mye av retorikken var, kanskje spesielt i spørsmål knyttet til innvandring og miljøpolitikk. Den mest nærliggende - og dystre - hypotesen var at det vitnet om at mange hadde et påtrengende behov for å lære seg mer siviliserte debattformer. Etter hvert er jeg kommet til at det like gjerne kan tolkes som uttrykk for at sosiale medier mer er en forlengelse av samtalene over kafé- eller lunsjbordet enn en arvtaker til avisenes debattspalter. Jeg skal forsøke å vise at enkelte akademikeres krumspring på Facebook kan tolkes på en liknende måte.

Mange akademikere og journalister bruker i dag Facebook regelmessig til samfunnsdebatt. Siden de fleste skriver under fullt navn, er tonen jevnt over bedre og stemningen mindre hatsk enn tilfellet er på anonyme nettforum. Det hjelper muligens også at dette er utdannede folk som forventes å kunne argumentere uten å bruke altfor mange skjellsord og nedsettende personkarakteristikker. Det er imidlertid ikke så sjelden man kan observere en direkte, tidvis hatsk, tone også i dette sjiktet. Kanskje skyldes det at ytringer på Facebook finner sted i et fortsatt ikke helt avklart grenseland mellom meddelelser overfor venner og bekjente og mer tradisjonell offentlig debatt?

Når Nils Rune Langeland poster en provoserende og omtrentlig påstand på Facebook, skal vi betrakte det som en offentlig ytring, eller er det mer å sammenlikne med en sleivete bemerkning over kafébordet, overfor vennligsinnede, seint en kveld? Sannsynligvis har Facebook-statusen hatt langt flere lesere enn hans seineste artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, så det er neppe helt urimelig å betrakte det som en offentlig ytring. Langeland har omtrent 1300 venner på Facebook, og i tillegg kan alle som har felles venner med ham - og da snakker vi antakelig om flerfoldige tusen - følge med på veggen hans. En slik Facebook-vegg har naturligvis svært mye til felles med en offentlig arena.

Arve Hjelseth, sosiolog ved NTNU
Arve Hjelseth, sosiolog ved NTNU Vis mer

Samtidig er som kjent Facebook et raskt medium. Vi som liker å holde til der for å diskutere samfunnsspørsmål, leser sjelden korrektur på egne innlegg, og vi kan også poste mye mer spontant enn for eksempel jeg gjør når jeg nå prøver å sy sammen en kronikk. Det har jo hendt at jeg også har postet ting på Facebook som like gjerne kunne forblitt usagt. Det kan ha vært en dommeravgjørelse i en fotballkamp som gikk meg imot, som jeg ettertrykkelig påtalte, eller det kan ha inntruffet hvis jeg har fått i meg et glass rødvin mer enn jeg nøkternt sett har godt av.

På én måte er det like nærliggende å sammenlikne Facebook med gode, gamle Tostrupkjelleren som med vanlig avisdebatt. På Tostrupkjelleren hadde som kjent folk med pressekort og andre utvalgte adgang, sammen med politikerne. Det var imidlertid generelt referatforbud, det som ble sagt (og ikke minst det som ble gjort) forble stort sett mellom kjellerens fire vegger (og dermed desto mer mytologisert). Analogien rekker imidlertid bare et stykke på vei, og i Facebook-sammenheng har poenget større relevans for folk som gir svært få tilgang til å lese veggen sin, enn for dem som må påregne å ha tusenvis av lesere.

Uansett er det opplagt at Facebooks, og en del andre sosiale mediers halvoffentlige karakter, gjør noe med måten samtaler og debatt foregår på. Selv om en Facebook-profil i praktisk forstand er nokså nær offentlig dersom man har noen tusen venner, er tonen ofte mer innrettet mot personlige samtaler. Her henvender man seg primært til bekjente, som underforstås å være i stand til å tolke ironi, dobbeltbetydninger og liknende.

Det er i denne forstand jeg finner det interessant å sammenlikne måten folk kommuniserer på med hvordan de samtaler over kafé- og lunsjbord. Slike sammenkomster faller gjerne i to hovedgrupper: Av og til diskuterer man høylytt og med betydelig engasjement spørsmål man er uenige om. Da faller det også i akademiske sirkler ofte en og annen bemerkning som ikke egner seg spesielt godt i det offentlige rom, men alle er normalt innforstått med at det ikke er vondt ment.

Andre typer samtaler er mer basert på at deltakerne deler en felles virkelighetsoppfatning. Samtalen bekrefter da deres egen tilhørighet, gjerne ved å kritisere eller latterliggjøre utenforstående og ikke tilstedeværende. Vi sosiologer har for eksempel gjerne harselert over virkelighetsfjerne økonomer i lystig lag, på samme måte som sosiologer sikkert er gjenstand for mang en nedsettende kommentar når økonomer - og i den seinere tid kanskje også evolusjonspsykologer - setter hverandre stevne. På Facebook er det også tydelig at en del diskusjoner har denne innforståtte raljeringen overfor annerledes tenkende som kontekst, men sjansen for at de møter motbør er naturligvis større, ettersom få rensker vennelista for alle meningsmotstandere.

Om jeg er inne på noe her, blir konklusjonen sannsynligvis at om en kjent person poster noe sterkt kontroversielt på Facebook, bør man kunne stå for det, eventuelt beklage det, offentlig. På den annen side er det lov også for kritikerne å ta høyde for facebooks og andre sosiale mediers særegne karakter. I denne sammenheng er det vel så viktig hvordan brukerne selv forstår grensen mellom privat og offentlig, som hvordan den rent juridisk bør defineres. Om man sier noe kontroversielt til en engere krets i kafeen på Litteraturhuset, må man jo ta høyde for at noen på nabobordet fanger det opp, men også da er konteksten viktig. Arenaen har mye å si for hvordan vi bør tolke en ytring.

Følg oss på Twitter

I en større sammenheng kan det tenkes at dette gir grunnlag for å nyansere synet på anonyme nettdiskusjoner. Høylytte krangler mellom akademikere viser for det første at vi ikke alltid er så siviliserte vi heller. Hvis vi for det andre tenker på internettdebatter analogt med samtaler over lunsjbordet heller enn med leserinnlegg i aviser, vil antakelig mange kjenne seg bedre igjen. Selv om det kanskje ikke er et lunsjbord man frivillig ville oppsøke eller føle seg velkommen ved.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media