Uten flyt

«In Demand» er ikke blitt en så bra plate som summen av dens deler skulle tilsi.

Midnight Choir har beklageligvis, men ikke overraskende, hatt marginal kommersiell suksess med sin tidvis direkte depressive rødvinsrock. En soloplate med Midnight Choir-sanger Paal Flaata bør være en mer salgsvennlig affære. Eller?

Det smakfulle connaisseur-låtutvalget (Townes Van Zandt og Charlie Rich, for eksempel), kremmusikere, den forseggjorte produksjonen, Flaatas kostbare dress og ikke minst hans uangripelige stemmeprakt - alt dette er elementer som sammen burde forent seg i en høyere enhet. Når du holder på med gospelkrydret countrysoul, har du i såfall et problem.

Problemet er først og fremst at «In Demand» virker like designet og kalkulert som den mest kommersiellt orienterte kommerspop, bortsett fra at det ved siden av mye form også er mye innhold som hadde hatt godt av en litt mindre anstrengt foredling. Nå er det VM i stylet sørstatsroots på hver eneste låt, og det blir både slitsomt og kjedelig i lengden.

Men for all del. Flaata gjør noen strålende vokalprestasjoner underveis. Hans rendyrkede Elvis-imitasjon på Tony Joe Whites «Willie And Laura Mae Jones» er rent ut kongelig.

KALKULERT: Midnight Choirs Paal Flaata synger coverlåter på sin solodebut «In Demand».