Uten glød og glede

For et snaut år siden feide supportbandet Kent hovedattraksjonen Cardigans av scenen med en intens og fokusert konsert. I går kveld vendte de tilbake til Rockefeller som Skandinavias nye rockehelter, uten å være i nærheten av å overbevise på samme måte.

Kent har helt velfortjent fått et stort publikum både i Sverige og Norge med sine to siste album, «Isola» og «Hagnesta Hill». Eskilstuna-bandet lager stor småbyrock, slik en kollega i Dagsavisen så treffende betegnet fjorårets Kent-album som. Vokalist og gitarist Joakim Berg lager låter som er catchy og komplekse på samme tid, samtidig som han har markert seg som Sveriges beste tekstforfatter de siste åra. Kent treffer, de har nerve, de lager musikk som betyr noe.

Troverdig

Etter å nihørt på «Hagnesta Hill» i desember, var det derfor en nedtur å komme på Rockefeller i går kveld. Etter å ha spilt sammen i ni år er Kent såpass sikre og synkroniserte at de ikke dummer seg ut. Med et upåklagelig låtmateriale flyter de også inn til jubel fra fansen, men dette var ikke et Kent slik vi har lært dem å kjenne.

Når Jokke Berg på «Hagnesta Hill» synger om hundredels sekund, himmelsk drog og at han aldri mer skal ignorere kjærligheten, så tror du på ham.

Du tar de intense erklæringene til deg, og de framstår som viktige.

Kjølig utstråling

I går virket han langt mindre overbevisende i sine framføringer. Hele bandet manglet glød og glede. Mens de sist mars hadde øset og lidenskapen over seg, var det denne gangen et litt distansert og uinteressert band med en flat og kjølig utstråling som kom til byen. Det glimtet til, som i «Blåjeans» fra det nå fem år gamle debutalbumet, «Isola»-hiten «Om», den tungt melodiske tregitars-versjonen av «Musik Non Stop» og den avsluttende «747».

Men dere kan da bedre, Kent?

<B>KENT KAN IKKE:</B> Lørdag spilte de på Studentersamfunnet i Trondheim, i går fylte de svenske rockkometene Kent Rockefeller i Oslo.