Uten gnist

Skuffende likegyldig om en av de største norske helgener

BOK: Etter den seineste tids sensasjonsoppslag om denne boka og Odd Børretzens privatliv, vil leserne være mentalt rustet til å følge Nils Chr. Geelmuyden på en seilas inn i mørkets hjerte. Men bøker kan vanskelig innfri forventningene skapt av en VG-forside -   det kan da heller ikke VG. Riktignok skildrer «På gyngende grunn», i sine friskeste øyeblikk, Børretzen som nyskilt, tyvaktig, utro, promillekjørende og lykkepilletyggende. Men aldri, så vidt jeg forstår, på en gang. Boka handler mer om synsing enn om sensasjon.

Alt og ingenting

Til tross for at Norges kanskje fremste portrettør har funnet fram til en av Norges mest folkekjære artister, er dette blitt en tekst uten gnist. Kanskje fordi Børretzen er såpass grunnleggende sympatisk, kanskje fordi Geelmuyden verken er særlig interessert i å gi motstand eller i å la mannen avsløre seg selv. Kanskje fordi djevler er mer fascinerende enn engler, og Børretzens forsøk på å skaffe seg horn og hale, på å fjerne snillhetens stempel fra sin panne, aldri blir mer enn delvis overbevisende. Boka beveger seg fra samtale til samtale, fra brygge til båt, men er ellers ganske uten struktur. Bortsett fra i sine repetisjonsøvelser over temaene skam, moralister, skilsmisse, religion, forelskelse, sex -   også sex, da. Tidvis glimter både Geelmuyden og Børretzen til. Men stort sett er dette blitt friksjonsfritt og likegyldig.

Tegn til spenning

Bare et par ganger finnes det tegn til konstruktiv spenning i teksten. Én gang når Geelmuyden stiller spørsmål ved Børretzens tilsynelatende ukritiske holdning til sosialdemokrati og teknokrati. Da mer enn antydes det at Odd Børretzens livssyn er motivert i biografi, intuisjon og påstand, snarere enn i refleksjon. Den annen gang når Børretzen tillater seg, med uvanlig brodd, å kritisere portrettøren for tidvis slappe tekster, «litt Aftenposten». Men harmonien finnes hele tida rett rundt hjørnet.I kamp med egne tekster, finner Børretzen øyensynlig den motstand han trenger. Da ser man både verbal foredling og underfundig avstand til egen posisjon. Når Børretzen bedriver hverdagslig synsing, blir resultatet dessverre, med få unntak, både uoriginalt og trivielt. Tvisynet er borte.Trenger vi Børretzen til å fortelle oss om de planetariske forskjeller mellom kvinner og menn? «Menn er flyktninger av legning,» får vi høre. Kvinner har omsorgsevne. Feminismen har gjort noen kvinner til menn, og truer med å gjøre menn overflødige.Og lettvinthetene er mange. Børretzen reiser aldri til USA, fordi han «foretrekker å reise til siviliserte land». Senere får vi vite at dette også gjelder Tyskland. Det reiser man bare raskt igjennom, det er heller ikke sivilisert. Geelmuydens Børretzen har dessuten hang til psykologisering. Moralist blir man for eksempel på grunn av dårlig samvittighet. Og ofte finner han forklaringen nedenunder, i vulgærfreudiansk forstand. Det «må ha ligget noe seksuelt til grunn» for Hitlers ugjerninger.

Kulturpessimist

«På gyngende grunn» viser en til dels selvmotsigende Børretzen. Han framstår som en slags progressiv kulturpessimist. Og sprangene i resonnementene er tidvis vanskelige å følge. Som når et forsvar for solidaritetstanken fører rett inn i et angrep på statens griskhet, fordi det koster en tusenlapp å fornye passet. Geelmuyden framstiller Børretzen som melankolsk humorist. Som mannen som ikke kunne si nei. Men også som opposisjonell. Som bevis trekker Geelmuyden fram at «under innspillingen av en reklamefilm for Ali Kaffe blir det hevdet at han demonstrativt drakk te i alle pausene». Dette må høre hjemme blant verdens minste motstandsbevegelser.Børretzen er en helt ualminnelig humorist; her framstår han som et helt alminnelig menneske.Geelmuyden knytter ofte samtaleemnene sammen med lengre sitater fra Børretzens bøker. Det fungerer. Men samtidig setter det rammefortellingen i perspektiv. Slik blir det klart hvorfor vi elsker Børretzen: ikke på grunn av hva han sier på båttur med Geelmuyden, men på grunn av hva han har skrevet. Arne Johan Vetlesen har kalt Børretzens snillhet en «protest mot tingenes tilstand». Men her psykologiserer Børretzen snillheten om til feighet. Det er til å bli bedrøvet av. Og likevel er ikke dette min største skuffelse. Den kommer nemlig når Børretzen forteller at hans måker egentlig er «et bilde på det Fremskrittspartiet i mine øyne står for». Mannen hater altså ikke måker likevel! La gå at Børretzen bærer på en innbitt forakt for de bokstavtro. Men noen ganger er bokstaveligheten å foretrekke framfor den entydige allegori.