- Uten hans innsats hadde vi fortsatt vært henvist til å le av fylliker og late kommunearbeidere

Knut Nærum hyller Rolf Wesenlund.

EN HYLLEST: Knut Nærum mener Rolv Wesenlund var forgjengeren for en ny type norsk humor. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
EN HYLLEST: Knut Nærum mener Rolv Wesenlund var forgjengeren for en ny type norsk humor. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Natt til i dag døde den folkekjære og ruvende humoristen og skuespilleren Rolv Wesenlund etter lang tids sykdom.

Dagbladet trykker nå en hyllest som Knut Nærum, satiriker, forfatter, «Nytt på Nytt»-veteran og mangeårig lørdagspaltist i Dagbladet, tidligere har skrevet.

Spalten sto i Dagbladet lørdag 16. oktober i 2010, og Nærum skrev at Wesenlund er det mennesket som har hatt størst betydning for utviklingen av norsk humor.

- Den moderne, nye humoren han skapte. Wesenlund var en større fornyer i norsk humor enn noen andre jeg vet om. For meg er han mannen som brakte humoren fra stråhatten og de store buksene inn i den tida som vi fortsatt lever i, sier Nærum til Dagbladet i dag.

Det fins mange Wesenlunder opp gjennom åra, sier Nærum, men den han har vært mest opptatt av er sekstitalls-Wesenlund.  

- Som ung komiker var han først og fremst en fornyer av formen. På syttitallet, med Fleksnes og Bør Børson, viste han seg mer fram som skuespiller. Jeg så  Fleksnes igjen for et par år siden og ble imponert over timingen og tilstedeværelsen. Det er som om han danser rollen, sier han.

Les spalten til Knut Nærum her:

Og takk for det En oppriktig hyllest til Rolv Wesenlunds stemmebruk

Det begynte med at Henrik Langeland sa at forfattere burde bli flinkere til å ta vare på hverandre. Selvfølgelig skal man være skvær med kolleger, i hvert fall ansikt til ansikt. Vi må bare ikke la velviljen ta helt overhånd. Jeg har ved flere anledninger sittet sammen med komikere og snakket nedsettende om kolleger. Det kommer jeg til å fortsette med. Baksnakking er sosialt, morsomt og givende. Det binder de tilstedeværende tettere sammen og skaper god stemning. Baksnakking gir moralsk tyngde og styrker følelsen av at man befinner seg i et sentrum, hvor man både kan og bør gjøre narr av de som befinner seg i periferien, de som er annerledes: De utadvendte, de innadvendte, de pretensiøse, de vellykkede, de mislykkede, de som var mer vellykkede før, de sære og de som går med hatt.

Det var da en av «ukas viktigste nyheter» i Nytt på nytt viste et bilde av Eva Joly med lav brilleføring, ledsaget av Jon Almaas' kommentar om at stadig flere imiterer Rolv Wesenlund, at jeg kom til å tenke på at der er forsyne meg en kollega man burde skrive noe hyggelig om. Altså ikke Jon, men Wesenlund. Og det har jeg to grunner til.

Den ene er at vi stadig bør minne hverandre om bra folk og hvor bra de er. Ellers risikerer vi å ta dem for gitt, slik vi gjør med store kunstnere som Ibsen og Elvis og Carl Barks. Verkene deres er så velkjente at vi er blitt nesten immune mot dem. Vi trenger påminnelser; anledninger til å oppdage dem på ny. Derfor dette: For å minne deg som leser dette og - ikke minst - meg selv om hvor mye stilig Wesenlund har laget.

Den andre grunnen er at jeg for noen år siden skrev snørrhovent og forsøksvis morsomt om ham i en innledning til en antologi over norsk humor. Jeg forsøkte bare å tøffe meg for de store guttene, og har angret siden. Wesenlund er det mennesket som har hatt størst betydning for utviklingen av norsk humor. Uten hans innsats hadde vi fortsatt vært henvist til å le av fylliker og late kommunearbeidere.

Mitt snørrhovne poeng var at han angivelig skulle være en som bare har oversatt britisk humor til norsk, at han liksom skulle være mer av en oversetter og formidler enn en original komiker. For det første er det meningsløst når det kommer fra meg, som har det meste av mitt komiske virke i en filial av det engelske tv-programmet Have I got news for you. For det andre er det ikke sant.

Wesenlund var reklamemann, jazzmedarbeider i NRK og piggtrådmusikkansvarlig i plateselskapet Philips på første del av 60-tallet. Altså var han grundig oppdatert på tidsånden da han slo seg sammen med andre dyktige mennesker - deriblant Harald Heide-Steen Jr. - på 1960-tallet og begynte å lage humor i alle tilgjengelige medier: Radio, TV, scene, bok, film og partiprogram. Som våken og ambisiøs komiker var han også åpenbart klar over og inspirert av samtidige svenske og britiske kolleger, navn som Hasseåtage og Beyond the Fringe. Disse er forløpere for Monty Python og i sin tid like store fornyere: De gjorde humoren smart, anti-autoritær, svart, improvisert, selvbevisst, surrealistisk, ung og - fremfor alt - moderne. Man merker deres innflytelse på Wesenlund, men han er ikke en som surfer på bølgen; han er en del av den.

NRK-serien Kunden har alltid rett var en parodi på andre TV-program. I Telefonrøret bedrev Wesenlund tulleringing på radio 30 år før norske hipstere lot seg begeistre av svenske Hassan. Mannen som ikke kunne le er noe så jazza som en improvisert filmkomedie. Det spørs om noen i dag hadde gitt for eksempel Harald Eia penger til å lage film uten at han først viste fram et manus med replikker. Og det er vanskelig å forestille seg hvordan seere på 1960-tallet reagerte på Tannlegesketsjen («Den har seks forgassere!»), som strengt tatt er en komisk torturscene. (Og som foregriper en lignende scene med Dustin Hoffman og Laurence Olivier i Maratonmannen.)

Er det noe som kjennetegner Wesenlunds karriere, er det at han aldri har nektet seg noe, heller ikke alvor. I Pål Bang-Hansens svarte etterretningskomedie Douglas spilte han tittelrollen, hvor han vred sin rolleskikkelse den myndige klovnen flere knepp i retning av det ubehagelige. Dette var så vellykket at publikum holdt seg unna i hopetall, og NRK burde vise oss filmen igjen i disse PST-tider.

Wesenlund er selvfølgelig mest kjent som Marve Fleksnes. NRK sendte i forbindelse med sin 50-årsfeiring tidligere i år episoden «Penger er alt» fra 1974. Jeg så de første Fleksnes-episodene da de var nye, men falt av etter hvert som jeg ble ung og sær og ikke lenger kunne like noe av det samme som folk flest. Selv om serien i utgangspunktet bygde på britiske Hancock's Half Hour, er den skrevet grundig om, og fremfor alt har Wesenlund konstruert sin egen hovedrolle. Fleksnes er oss på vårt verste, det husket jeg da jeg så ham igjen, men det var andre ting som overrasket. For det første i hvor stor grad Marve fortløpende kommenterer handlingen, og blir et bindeledd mellom seeren og den historien lagersjefen selv er en del av. For det andre hvordan alt han sier høres ut som om det står i anførselstegn, som om ordene smaker vondt i munnen allerede før de blir uttalt. Man hører at Marve Fleksnes er en mann med et anstrengt forhold til seg selv. For det tredje hvordan han brått kan bryte ut i stumfilmaktig, ballettlignende fysisk humor som får en til å tenke på stumfilmens glansdager. Men det fysiske er en bonus; Wesenlund er først og fremst stemmen sin. I TV-innslagene på sekstitallet gir han oss en troverdig etterligning av NRKs liksomnøytrale journalistiske tone, på scenen en sløy muntlighet som bryter tvert med tidens revynormal: Full og/eller sinna mann som roper. Men også, i sketsjene, en nasal forurettethet som peker framover mot Fleksnes og hans måte å snakke på: En mann som sier alt han tenker, som avbryter seg selv i brå kast, som fører en konstant monolog, også sammen med andre. Det er denne stemmen som fortsatt er et kjært objekt for norske imitatorer, hvilket forteller oss at Wesenlund har en av de tydeligste stemmene dette landet har hørt.

Senere ble Wesenlund landets største musikalstjerne og programleder på TV og VG-spaltist og forkjemper for seniorsaken, alt dette vel og bra. Og om spaltisten Wesenlund på 90-tallet var skeptisk til enkelte utslag av Den nye humoren, så var og er det hans privilegium. Han har selv vært Den nye humoren og vet hva han snakker om. Dessuten var han i sin tid så cool at han figurerte i sigarettreklamer. Det fins ikke én norsk komiker i dag som er så cool at noen ville bruke ham eller henne til å få folk til å røyke mer.

Jeg kjenner ham ikke og tør ikke kalle ham Rolv, så derfor: Forsinkede gratulasjoner til 74-årsdagen i forrige måned, herr Wesenlund! Du reddet oss fra kransekakevitsene. Takk.

- EN FORNYER: Knut Nærum skrev om Rolv Wesenlund i Dagbladet i 2010.
- EN FORNYER: Knut Nærum skrev om Rolv Wesenlund i Dagbladet i 2010. Vis mer