Uten hode og hale

Tittelen på Per Knutsens nye roman gjør oss nysgjerrige. Hva det siktes til blir først avslørt mot slutten, og dessverre er det ikke særlig annet enn lysten til å få vite hva denne tunga er for noe, som får oss til å lese videre. «Hitlers tunge» er en roman uten hode og hale.

Forlaget betegner boka som en køl-svart fortelling om utbytting og fornedrelse og om hvordan et kynisk og ynkelig Vesten møter en fremmed. Det er riktig nok, men framstillingen av dette virker langt fra overbevisende.

På felgen

Kort fortalt handler det om en øst-europeer som ankommer et fremmed land (Norge, må man tro) i en Lada. På et mindre sted bor en bekjent som han har et visst tak på, og som han satser på kan hjelpe ham her. Vår mann befinner seg på felgen, men i tillegg til den mulige håndsrekningen satser han på sjarmen og sitt drag på damer - uten synderlig hell.

Til gjengjeld blir han forført etter noter av tenåringssønnen til sin gamle bekjente. Det huer ikke vår mann i særlig grad, ettersom han foretrekker damer, og helst av den moderlige typen med bløte former og store bryster. Forholdet til unggutten, som blir realisert og beskrevet med brask og bram, og forholdet til en av de barmfagre, som lever i et kronisk barnløst ekteskap, og som dette til tross framstår som en uinntakelig festning, opptar en stor plass i boka. Dertil kommer den gamle kjenningens planer om å hjelpe vår mann til å gjøre et comeback som bokser, en plan som viser seg å være en skinnmanøver. I den forbindelse er det at Hitlers tunge dukker opp - uten at den gjør oss særlig mildere stemt.

Venstrehåndsarbeid

Det hele virker tilfeldig sammenstilt for å ha et slags reisverk til å henge de sterke scenene på. For Knutsen er glad i såkalte sterke virkemidler, det vil si kontante beskrivelser av sex og brutal atferd. Men det blir liksom ikke noe fres over disse scenene likevel. Det hele gir et masete og anstrengt inntrykk. Språklig sett er det i og for seg ikke noe å sette fingeren på. Det er selve romankonseptet som virker fortenkt og/eller uforløst. Boka likner et verk av en erfaren forfatter som har satt seg fore å utgi en ny roman. Dette er venstrehåndsarbeid. Knutsen har tidligere vist at han kan så mye bedre.