Uten hode og hale

Gjennomgangstemaet i Knut Faldbakkens forfatterskap sies å dreie seg om hvordan menn takler moderne kvinner. I hans krimdebut, «Alle elsker en hodeløs kvinne», kapper han hodet av den første og beste.

Gjennomgangstemaet i Knut Faldbakkens forfatterskap sies å dreie seg om hvordan menn takler moderne kvinner. I hans krimdebut, «Alle elsker en hodeløs kvinne», kapper han hodet av den første og beste.

Mannen som finner liket på Aker Brygge er en suspendert politimann - nyskilt, alkoholisert, nevrotisk, paranoid - og forfulgt blir han da også av sine gamle kolleger på Politihuset ettersom han stadig befinner seg ved åstedet for nye likfunn.

En kløne med damer

Peter Mandt er en kløne med damer. De ender opp døde på sofaen hans mens han er ute etter frokost, de utsettes for dramatiske bilulykker eller de finner det opportunt å ta intensivundervisning i gammel, kinesisk kampsport.

Men når han blir hovedmistenkt i den serien av mordsaker som plager Oslo i noen hete sommerdager, skyldes det i første rekke mannlig tilkortkommenhet.

Endimensjonalt

I Knut Faldbakkens Politihus er politi mennene så farseaktig dumme at de knapt kan spise med kniv og gaffel. De er enten anabolfascister eller pertentlige med skopussen. Det er naturligvis en svakhet ved krimdebuten at forfatteren er så raus med slike klisjeer. Det potensielle skurkelaget er tilsvarende A4: En gjeng «morndø»-gutter fra beste vest med fine biler og ufin moral.

Plotet er tilsvarende opplagt. Faldbakken har utstyrt en av sine figurer med en så gjennomført narraktig arroganse at leseren umiddelbart skjønner at han må være skurk - og intuisjonen slår ikke feil, for å si det sånn.

Men bevares, her er flere mordere. Både oversannsynlige og svært usannsynlige.

Det er med andre ord en teknisk ganske ufullkommen krim Faldbakken har skrevet.

Går det an å skrive dårlig krim som likevel er en god bok? Spørsmålet er en variant av et gjennomgangstema i den norske debatten om kvaliteten på krimlitteratur.

Her er det for eksempel opplagt at Faldbakken ikke helt mestrer sjangerens krav til logikk og forløp, men det forholder seg også slik at Faldbakkens hodeløse kvinne simpelthen er et morsomt lesestykke.

Raser av gårde

Leseren rives med og klamrer seg fast idet forfatteren raser av gårde og kutter alle hjørner og sjangerkonvensjoner. Godt språk, effektiv dramaturgi, elegante psykologiske observasjoner - alt dette er kjente Faldbakken-kvaliteter som også finnes i krimboka. Det er ikke derfor jeg leser den fort og glupsk. Av og til er det forførende å fråtse i noe som minner om antitesen til rådende minimalistisk litteratursmak.

En fortellerglede som koker over av begeistring, røde Ferragamo-sko, nest siste trend i bodybuilding, homsers designernavn - alt i et så hodeløst søl at det må en krimbok til for å romme det. Neste gang holder kanskje plotet også?